For andre personer som heter Frank Jenssen, se Frank Jensen.
Frank Adolf Jenssen (1952–2017) var en norsk forfatter, journalist, fotograf, musiker og friluftsentusiast.
Jenssen arbeidet med å dokumentere bl.a. lofotfisket og småkvalfangsten. Han produserte også naturprogrammer for NRK radio.
Jenssen debuterte litterært i 1981 med romanen Saltbingen, som ble belønnet med Tarjei Vesaas’ debutantpris og som er blitt oversatt engelsk under tittelen The Salt bin i 1998. Hans andre roman Lengselens år kom 23 år senere.
Han var journalist i Lofotposten fra 1975 til 1979. I 1990 kjøpte han avisa sammen med Brynjar Tollefsen og Billy Jakobsen, og han var deretter administrerende direktør fram til avisa ble solgt til A-pressen i 1995.[3]
Jenssen spilte bass i musikkgruppene Dr. Fish og Tysfjord Sang & Sement. I Tysfjord Sang & Sement spilte han også av og til fiolin, og han sto for tekster og musikk til gruppas album. Jenssen spilte også fiolin i Svolværensemblet.[4]
Gisken Wildenvey koker poteter i trykkoker hjemme i Hergisheim, fotografert i forbindelse med en reportasje i Billedbladet NÅ 1955.
Foto: Ragge Strand, Nå / Riksarkivet
Inger Marie Andersen og Toralv Maurstad som Andrine og Kjell.
Foto: Arne F. Køpke, Billedbladet NÅ, 1952 / Arkivverket, Riksarkivet
Gisken Wildenvey (født Jonette Pauline Andreassen den 23. mars 1892[7] på Austvågøy i Vågan kommune, død 14. januar 1985) var en norsk forfatter. Hun var gift med dikteren Herman Wildenvey fra 1912 til hans død i 1959. Kallenavnet Gisken fikk hun av Herman. Hun oppga selv 1895 som sitt fødselsår, men var tre år eldre, ifølge Tom Lotheringtons biografi om ektemannen, [8] og ifølge kirkeboken til Vågan kirke[9].
Bakgrunn
Hun var datter av gårdbruker Anton Lauritz Andreassen og Inger Martha Jentoft Petersen. Sju år gammel ble hun satt bort til pleieforeldre på Fiskenes i Andøy. Hun brukte også mellomnavnet Kramer, som hun tok etter morens nye mann.
Samlivet med Herman Wildenvey
Kort tid etter at hun hadde flyttet til Kristiania i 1910 med håp om å bli skuespillerinne, traff hun Herman Wildenvey.
Hun giftet seg 4. februar 1912 i Vålerenga Kirke i Kristiania med Herman Wildenvey, og etter å ha bodd en kort tid i Kristiania flyttet de til København. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble Herman Wildenvey kalt inn til militærtjeneste i Norge, og Gisken ble igjen i København mens han tjenestegjorde på Oscarsborg festning. I mars og april 1915 var Gisken innlagt på Øresundshospitalet i syv uker. Ekteparet hadde planlagt at Herman Wildenvey skulle komme tilbake til København når han var ferdig med militærtjenesten, men på det tidspunktet fikk han uventet muligheten til å holde opplesninger på kabareten Den røde lykte i Kristiania i en periode. Etter hvert kom han imidlertid tilbake til København, og ekteparet bodde i den danske hovedstaden i til sammen ni år.[10]
Da de hadde flyttet tilbake til Kristiania, begynte Gisken å vurdere om hun kunne skrive og få utgitt noen historier med innslag av sin barndoms nordlandsdialekt.[10] Hun debuterte med boken Bedaarere i 1925. Hun er mest kjent for de fire dels selvbiografiske bøkene om Andrine.
Fra 1927 bodde de i Hergisheim i Stavern. Hun mottok Gyldendals legat i 1965. I erindringsboken Kjærlighet varer lengst (1975) skildrer hun samlivet med Herman.
Gisken Wildenvey er begravet i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Forfatterskap
I 1921 trykket avisen Dagbladet Gisken Wildenveys føljetong Et selsomt attentat.[11]
Etter å ha bokdebutert med novellesamlingen Bedaarere i 1925, fikk Gisken Wildenvey sitt litterære gjennombrudd med romansyklusen om nordnorske Andrine. I Norsk skoletidende fikk den første boken, Andrine, rosende omtale:
Her legges for dagen et intimt kjennskap til barnesjelen. Gang på gang gleder man seg over fint og følsomt gjengitte trekk og sikkert tegnede situasjoner. Men først og fremst gleder man seg over bokens utgang. Den er følgeriktig og fri for lettkjøpt sentimentalitet, den er sann og nettopp derfor virkningsfull.[12]
Anmelderen i tidsskriftet Kirke og kultur skrev om den første boken:
Her kan der tales uten forbehold om god litteratur og høi litterær kunst. Alle vi som har levet et livsavsnitt i Nordland, vil i hver linje i «Andrine» møtes av noget kjært kjent på en usigelig betagende måte. For der finnes sprogets makeløse ekthet og naturlige klang. Sjelden leser man av nogen «innfødt» en så tro og karakterpreget gjengivelse av dialekt. Dette er næsten bedre for så vidt enn Hamsun.[13]
De tre første av i alt fire bøker ble utgitt på 1930-tallet, og disse bøkene ga en viktig inntekt til ekteparet Wildenvey under andre verdenskrig. En av de fire bøkene i romankvartetten ble filmatisert i 1951.
Magasinet for Alle publiserte i 1966 Wildenveys fortelling Lang og tro tjeneste som føljetong.[14] Fortellingen ble opprinnelig utgitt i romanform på Gyldendal forlag i 1964.
Journalisten og forfatteren Odd Hjorth-Sørensen skrev i 1966 om Gisken WIldenveys forfatterskap:
Gisken Wildenveys diktning er preget av bunnsolid menneskekunnskap og av rotfestet kjærlighet til medmennesket. (—) Hennes erfaringsområde er rikt, hun har en analytisk fortellerevne som få (uten noen gang å være påtrengende psykologiserende) og hun har et meget aktivt sinn.[15]
I 1967 startet Magasinet for Alle å publisere romanen Mødrene har grædt som føljetong; romanen hadde blitt utgitt i 1949, og handlet om kvinnene som under krigen måtte forsørge familien og klare seg gjennom kriser hjemme, mens ektemennene var krigsseilere. Forfatteren og redaktøren Nils Johan Rud skrev i forbindelse med publiseringen:
Gisken Wildenvey er en stillferdig skribent, men hun har en varme som gir beretningen dens styrke og fylde som bare det nært opplevde eller medlevde har, slik hun har arvet det av søstre og mødre gjennom hverdagens slektsledd i dette landet. (—) Gisken Wildenvey har evnen til å åpenbare det alminneliges dramatikk for våre ellers blinde øyne, en forteller vi ellers er blitt glad i fra bøkene om Andrine og Kjell og fra «Lang og tro tjeneste».[16]
Bibliografi
1921 Et selsomt attentat (føljetong) – Dagbladet, oktober 1921
I 1952 hadde filmen Andrine og Kjell premiere; den var regissert av Kåre Bergstrøm og bygget på Gisken Wildenveys roman.[26] Hovedrollene ble spilt av Inger Marie Andersen og Toralv Maurstad, som var blant de mest populære norske filmskuespillerne på den tiden.
Referanser
^abStore norske leksikon, Store norske leksikon-ID Gisken_Wildenvey[Hentet fra Wikidata]
^abFemBio-Datenbank, FemBio-ID 28831, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Norsk biografisk leksikon, oppført som Gisken, eg. Jonette Pauline Kramer-Andreassen Wildenvey, Norsk biografisk leksikon ID Gisken,_Wildenvey, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Gemeinsame Normdatei, GND-ID 127327959, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
^abFind a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
^Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
^Mannskapsavisa. Oslo: Forsvarets rekrutterings- og opplysningstjeneste. 15. desember 1949. «Gisken Wildenvey har kommet med en ny bok – etter å ha vært savnet på det norske bokmarked i hele ti år. Mødrene har grædt , heter den – en gripende fortelling om to unge sjømannskoner som begge har sine menn ute under krigen.»CS1-vedlikehold: Dato og år (link)
Lars Saabye Christensen (født 1953) er en forfatter med dansk og norsk statsborgerskap.[14][15][16] Han har alltid bodd i Norge, skriver på norsk og handlingen i litteraturen hans finner for det meste sted i Norge.[17] Han er en produktiv og allsidig forfatter, og en av Norges mest populære forfattere i sin generasjon.[18]
Liv og virke
Bakgrunn
Saabye Christensen vokste opp på Skillebekk og bodde mange år i Sortland i Nord-Norge. Begge disse stedene er tett knyttet opp til hans forfatterskap, og går igjen i så å si alle hans verker. Faren (som gikk bort i 2010) var dansk og Saabye Christensen har både norsk og dansk statsborgerskap.[15]
Saabye Christensen studerte litteraturvitenskap, norsk, kunsthistorie og idehistorie.
Forfatter
Saabye Christensen ved LiteratureXchange Festival i Aarhus, Danmark i 2022
Foto: Hreinn Gudlaugsson
Han debuterte i 1976 med diktsamlingen Historien om Gly og mottok for denne Tarjei Vesaas debutantpris. Hans første bok var imidlertid Grønt lys, en stensilsamling med dikt han utgav på gaten.
Saabye Christensen har skrevet en rekke dikt og skuespill, samt flere filmmanuskript, men har utmerket seg først og fremst som novellist og romanforfatter. Hans første roman kom året etter debuten, og het Amatøren. Gjennombruddet kom imidlertid ikke før i 1984 med Beatles som gav ham Cappelenprisen og berømmelse utover Norges grenser. Boken ble filmatisert i 2014. Noen år senere kom også boken Herman.
I 2001 (25-årsjubileet for hans meget produktive forfatterskap) kom Halvbroren. Boken ga ham blant annet Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris. Halvbroren er solgt i over 200 000 eksemplarer og er solgt til 22 land.
Som forlagskonsulent og i en årrekke redaktør for Cappelens debutantantologi Signaler, har Saabye Christensen vært en viktig og kyndig hjelper for nye litterære talenter.
Lars Saabye Christensen er medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
I 2006 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden[19] og i 2008 ble han utnevnt til ridder av den franske Ordenen for kunst og litteratur.[20]
Norsk utflukt
Siden 1993 har Saabye Christensen figurert som oppleser i bandet Norsk Utflukt, hvor han leser sine egne dikt. Bandet har gitt ut fem album: «Med lyset på» (1993), «Diger og gul» (1997), «Det blå arret» (2002), «Tida som går» (2004) og «Heder & Verdighet» (2021).
Bibliografi
1976: Historien om Gly (diktsamling)
1977: Ordbok (diktsamling)
1977: Amatøren (roman)
1978: Kamelen i mitt hjerte (diktsamling)
1979: Jaktmarker (diktsamling)
1980: Billettene (roman)
1981: Jokeren (roman)
1982: Paraply (diktsamling)
1984: Beatles (roman) – Kim Karlsen #1
1985: Blodets bånd (roman) – Ernst Smith #1
1986: Åsteder (diktsamling)
1986: Colombus’ ankomst (skuespill) – for Fjernsynsteatret
1987: Sneglene (roman) – Ernst Smith #2
1988: Herman (roman) – filmatisert i 1990
1989: Stempler (diktsamling)
1989: Vesterålen (diktsamling)
1990: Bly (roman) – Kim Karlsen #2
1992: Gutten som ville være en av gutta (roman)
1992: Ingens (novellesamling)
1993: Den akustiske skyggen (diktsamling)
1994: Mekka (skuespill)
1995: Jubel (roman)
1996: Den andre siden av blått. Et bildedikt fra Loften og Vesterålen (dikt) – én av flere forfattere
1997: Den misunnelige frisøren (novellesamling) – tittelnovellen filmatisert 2005
1999: Noen som elsker hverandre (novellesamling)
1999: Pasninger (diktsamling)
1999: Falleferdig himmel (diktsamling)
1999: Kongen som ville ha mer enn en krone (barnebok) – én av flere forfattere
1999: Under en sort paraply (diktsamling) – utvalg og etterord av Niels Fredrik Dahl
2000: Mann for sin katt (barnebok) – illustrert av Rune Johan Andersson
2000: Pinnsvinsol (diktsamling)
2001: Halvbroren (roman) – forelegg for NRKs TV-serie Halvbroren (2013)
2003: Maskeblomstfamilien (roman) – filmatisert som Maskeblomstfamilien (2010)
2003: Sanger og steiner (diktsamling)
2003: SATS (novellesamling)
2004: Oscar Wildes heis (novellesamling)
2004: Modellen (roman)
2005: Norske omveier – i blues og bilder (diktsamling) – til bilder av Bård Løken
2006: Saabyes sirkus (roman)
2007: Den akustiske drømmen (bildebok)
2007: Ordiord (diktsamling) – illustrert av Rune Johan Andersson
2008: Bisettelsen (roman) – Kim Karlsen #3
2009: Visning (roman)
2009: Men buicken står der fremdeles (diktsamling) – medforfatter: Tom Stalsberg, bilder av Lars Eivind Bones
2010: Bernhard Hvals forsnakkelser (roman)
2010: Mit danske album (memoarer) – på dansk ved Charlotte Jørgensen
2012: Sluk (roman)
2013: Stedsans (novellesamling)
2014: Etter karnevalet (diktsamling)
2015: Magnet (roman)
2017: De nye reglene (diktsamling)
2017: Byens spor : Ewal og Maj (roman) – Byens Spor #1
2018: Byens spor : Maj (roman) – Byens spor #2
2019: Byens spor : Skyggeboken (roman) – Byens spor #3[21][22]
2020: Min kinesiske farmor (biografisk roman) [23]
^Stavanger Aftenblad, www.aftenbladet.no, besøkt 18. oktober 2022, «Allsidige Lars Saabye Christensen — som har både norsk og dansk statsborgerskap – debuterte i 1976 […]»[Hentet fra Wikidata]
^NRK (16. august 2019). «Lars Saabye Christensen». NRK. Besøkt 18. oktober 2022. «Han er dansk statsborger, men har vokst opp og bor i Norge.»
^abSivertsen, Steinar (28. januar 2011). «Mellom egen fødsel og farens død». www.aftenbladet.no. Stavanger Aftenblad. Besøkt 18. oktober 2022. «Allsidige Lars Saabye Christensen — som har både norsk og dansk statsborgerskap – debuterte i 1976 […]»
^Drangsholt, Janne Stigen (27. desember 2022). «Lars Saabye Christensen». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 11. januar 2023. «Christensen har dansk og norsk statsborgerskap, og vokste opp i Oslo. Han har studert filologi, nordisk litteraturvitenskap og idéhistorie. Christensen har bidratt sterkt til utviklingen av det litterære miljøet i Norge,»
^Mannen som ikke vil være moderne. Aftenposten, 22. august 2015, s. 8. «Forfatteren som har bodd i Norge i 62 år og har beholdt sitt danske statsborgerskap – fått ved fødselen – har stått på sitt, sier han.»
^Bentzrud, Inger (17. februar 2021). «Morsommere enn noen gang». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 17. februar 2021.
^Helgesen, Jan Øyvind (28. februar 2024). «Lars Saabye Christensen: Herr Knapps uforrettede saker». Nettavisen (på norsk). Besøkt 1. desember 2024. «Ingen annen norsk forfatter kan klemme inn like mye sjarm, sorg, glede og livsvisdom på 143 små sider som Lars Saabye Christensen. Boken «Herr Knapps uforrettede saker» er en sånn bok.»
^«Lars Saabye Christensens nye bok: Sender tankene til Orwells 1984». Morgenbladet (på norsk). 25. oktober 2024. Besøkt 1. desember 2024. «Når Lars Saabye Christensen gir slipp på nostalgien, mister han samtidig varmen som er forfatterskapets største kvalitet, skriver Ida Vågsether.»
^«Tannlaus Saabye Christensen». www.aftenbladet.no. 30. september 2024. Besøkt 1. desember 2024. «Ufarleg og barnevennleg satire i krampaktig forsøk på å vera aktuell.»
^«Første novellesamling på 12 år: Virkelig fantastiske fortellinger». www.aftenposten.no. 8. februar 2025. Besøkt 17. februar 2025. «Noen ganger føles det som om Lars Saabye Christensen gir ut én bok i måneden. De siste fem årene har 71-åringen kommet med ti bøker og redigert en antologi. Det er nærmest umulig å henge med. | Allikevel er det verdt å stoppe litt opp ved den nyeste utgivelsen. «Haren – og andre noveller» er nemlig den første novellesamlingen fra Christensens hånd siden 2013.»
^Grydeland, Mari (28. mars 2026). «Ustoppelige Saabye Christensen». www.aftenposten.no. Aftenposten. Besøkt 9. april 2026. «Romanen «Kjøkken» er Lars Saabye Christensen på sitt aller beste.»
^Straume, Anne Cathrine (28. april 2026). ««Gjennomarbeidet og formsikker»». NRK. Besøkt 11. mai 2026. «Hva er det med Lars Saabye Christensen? | Sju år etter at han offentlig ymtet frempå om at han hadde skrevet sin siste roman, skriver han bøker som aldri før. Dikt, noveller, barnebøker og romaner. Nå har han skrevet en av sine aller beste.»
^abcdHartenstein, Tilman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926–2001, Oslo 2001, s. 211
^Turid Larsen: «Lars ble fransk ridder», Dagsavisen, 26. april 2008, s. 80.
Jonas Lie ble sammen med Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Kielland i Gyldendals forfatterreklame kalt «De fire store» i den realistiske litteraturen fra 1860- til 1890-årene. På fotomontasjen er portrettet av Lie øverst til høyre.Fra kirkegården i StavernJonas og Thomasine Lie i 1871
Jonas Lauritz Idemil Lie (1833–1908) var en norsk forfatter og jurist. Han er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
Liv og virke
Han var embetsmannsønn og vokste opp i Hokksund og i Tromsø fra han var fem år gammel. Hans far Mons Lie ble sorenskriver i Sunnhordland i 1845, og familien flyttet til Husnes. I 1846 ble Jonas sendt til Fredriksvern for å utdanne seg til sjøoffiser, men måtte slutte fordi han var nærsynt og strøk til opptaksprøven. Han tok juridisk embetseksamen i 1858 og giftet seg med sin kusine Thomasine Lie i 1859.[11] De hadde forlovet seg på Rundeholmen på Husnes i Kvinnherad i 1853. Paret fikk sju barn, hvorav to døde unge. Jonas møtte Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk, og de ble nære venner. Han slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, men spekulerte i trelast og fikk store økonomiske problemer.
Han var bladutgiver og skrev dikt. Men det var først da han flyttet til Kristiania at han begynte å skrive for alvor. Lie var en mystiker og trodde på hemmelighetsfulle krefter i menneskesinnet. Jonas og Thomasine bodde mange år i Tyskland og i Paris (1882–1906); de flyttet tilbake til Norge i 1906. Han bodde i Oslo i tre år, og skrev i den perioden 23 noveller som aldri ble utgitt.
22. juli 1906 flyttet Thomasine og Jonas Lie inn i et hus i Stavern. Det fikk navnet Elisenfryd etter et landsted som Lies bestefar hadde i Trøndelag.
Lie utmerket seg først og fremst som romanforfatter og var en nyskaper såvel tematisk som formmessig. Han er sjødikteren fremfor noen i norsk litteratur, men dessuten den som innfører den impresjonistiske stilen, som finnes i virtuos utgave i mesterverket «Familien på Gilje» (1883).
Av sjøfortellingene Lie skrev kan en nevne «Lodsen og hans hustru» (1874) samt «Gaa Paa!» (1882). Han forfattet dessuten sosialt radikale familieromaner, hvor han satte «problemer under debatt», som for eksempel kvinnens stilling («Familien på Gilje» (1883) samt «Kommandørens døtre» (1886).
Ubevisste krefter, drifter, psykologisk dybdeboring samt det mystiske («Onde Magter» 1890 samt «Trold» 1891–1892) opptok ham også. Lie var en mangfoldig forfatter, liberal og moderne, men også sterkt tradisjonsbundet. Han var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.[12]
Jonas Lie er oversatt til finsk av blant andre Lauri Soininen.
Priser og utmerkelser
Kongen tildelte 21. januar 1904 Lie storkors av St. Olavs Orden «for udmærket virksomhed som digter».
Forfatteren Jonas Lie er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
Familie
Han var onkel til forfatteren Bernt Lie, far til forfatteren Erik Lie. Han må ikke forveksles med sønnesønnen med samme navn, Jonas Lie, som var nazistisk politiminister i Norge under andre verdenskrig.
Se også
Elisenfryd
Bibliografi
1866: Digte
1870: Den Fremsynte (roman)
1872: Tremasteren «Fremtiden» eller Liv Nordpaa (roman)
1872: Fortællinger og Skildringer fra Norge
1874: Lodsen og hans Hustru (roman)
1875: Faustina Strozzi (skuespill)
1878: Thomas Ross
1879: Adam Schrader : Fortælling
1880: Grabows Kat (skuespill)
1880: Drammen og vakre historier derfra
1880: Rutland : Fortælling (roman)
1882: Gaa Paa! Sjøfortælling (roman)
1883: Livsslaven (roman)
1883: Familjen paa Gilje : et Interieur fra Firtiaarene (roman)
1884: En Malstrøm : Fortælling (roman)
1885: Otte Fortællinger (noveller)
1886: Kommandørens døtre (roman)
1887: Et Samliv (roman)
1888: Maisa Jons (roman)
1889: Digte
1890: Onde Magter (roman)
1891: Trold (noveller)
1892: Hunnørnen
1893: Niobe
1894: Lystige Koner
1895: Naar Sol gaar ned : Fortælling (roman)
1896: Dyre Rein
1897: Lindelin (skuespill)
1899: Faste Forland (roman)
1900: Wullfie og Compani
1901: Naar Jerntæppet falder
1903: Ulfvungerne
1905: Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!
1909: Havets Fantasier (utgitt posthumt)
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jonas-Lauritz-Idemil-Lie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Hvem er Hvem? (1912), side(r) 161[Hentet fra Wikidata]
^Vegetti Catalog of Fantastic Literature, Vegetti Catalog of Fantastic Literature NILF ID 13186[Hentet fra Wikidata]
^Autorités BnF, BNF-ID 12165546r[Hentet fra Wikidata]
^abcdNorsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Jonas_Lie_-_1[Hentet fra Wikidata]
^Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Jonas_Lie[Hentet fra Wikidata]
Vetle Lid Larssen (født 1960) er en norsk journalist og forfatter som debuterte som forfatter i 1990.
Larssen har vært journalist i Morgenbladet, Aftenposten og spaltist i A-magasinet. Han har også arbeidet som frilansreporter for NRK og TV 2.
Hans skjønnlitterære debut kom i 1990 med boka 2. Boka var et kraftig oppgjør med 68-generasjonens forhold til barna sine og fikk mye oppmerksomhet.[5] Flere av hans romaner er oversatt, blant annet til italiensk, dansk og tysk.
Han har blant annet mottatt Gullpennen (1991), Oslo og Bærums Riksmålsforenings pressepris (1991), Arne Hestenes’ journalistpris (1993) og Sarpsborgprisen (1996). Det kan også nevnes at han i 1991 hadde fast innslag i talkshowet Byfornøyelse.
Vetle Lid Larssen er sønn av skuespiller Lars Andreas Larssen og forfatteren Sonja Lid, og bror av filmskaperen Gaute Lid Larssen. Han var samboer med Tonje Steinsland.
Boka Lucias siste reise ble i 2021 den åttende bestselgende boka i Norge ifølge Bokhandlerforeningens bestselgerliste.[6]
Utgivelser
Romaner
1990: 2
1992: I engelens munn
1996: Kjærlighet før øya synker
1999: Himmeltårnet
2007: Norske Helter
2013: 1001 natt (Cappelen Damm)
2021: Lucias siste reise (Strawberry Publishing)[7]
2024: De stjernekyndige (Bonnier Norsk Forlag)
Fortellinger
1998: Tulipandronningen, sammen med Nico Widerberg
Sakprosa
1989: Mannfolk. Kjente menn på pennespissen
1998: Anti-sex
2002: Såpe. Kledd med Frelsesarmeen, sammen med fotograf Knut Bry
2003: Parken. Liv, flukt og drøm
2006: Last & Lost (antologi, Suhrkamp)
2015: Hvordan elske en far – og overleve (Kagge)
Skuespill
2006: Kongen
Referanser
^Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Vetle_Lid_Larssen[Hentet fra Wikidata]
Kjersti Kollbotn (fødd 27. februar 1959)[1] er ein norsk sivilingeniør og forfattar frå Breim i Nordfjord, no busett i Tromsø.[2] Etter examen artium utdanna ho seg til sivilingeniør, med doktorgrad i byplanlegging (NTNU, 1993). Feltarbeidet gjorde ho i Guatemala. Ho har vore forskar ved Norsk institutt for by- og regionforsking, og har sidan 1995 budd i Tromsø.
Kjersti Kollbotn har tatt forfattarutdanning ved Universitetet i Tromsø og i Bø og er ein av fem medlemmar i gruppa «Jernbanepoetene».[2] Ho debuterte som skjønnlitterær forfattar med boka Eg er mamma, eg skal vere god i 2009. For denne boka blei ho heidra med Blix-prisen i 2010.[2]
I 2015 blei ho tildelt Tanums kvinnestipend.[3]
Kollbotn var styremedlem i Nordnorsk forfattarlag i 2007-2011.
Bibliografi
Bøker
1993 – Bystruktur og kollektivtrafikk : ein studie frå Trondheim (Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning) I fulltekst ved nb.no [Forfattarar: Kjersti Kollbotn, Tore Langmyhr, Henning Lervåg]
1995 – Kvinner i fysisk planlegging : kva har auka deltaking betydd? (Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning) I fulltekst ved nb.no
2009 – Eg er mamma. Eg skal vere god (Oslo: Cappelen Damm). ISBN 978-82-04-14194-1
2011 – Taxi! (Oslo: Cappelen Damm). ISBN 978-82-02-36624-7
2013 – Isbrann (Oslo: Cappelen Damm). ISBN 978-82-02-45206-3
2017 – Jord (Oslo: Cappelen Damm). ISBN 978-82-02-56213-7
2020 – Dis (Oslo: Cappelen Damm). ISBN 978-82-02-66022-2
2022 – Vedvarande svake lag (Oslo: Cappelen Damm). ISBN 978-82-02-72169-5
I bøker – eit utval
2010 – Løsrivelse : noveller (Oslo: Bokvennen). ISBN 978-82-7488-231-7 [Av innhaldet: Hardt saman / Kjersti Kollbotn]
2012 – Ekstremisme : noveller (Oslo: Bokvennen). ISBN 978-82-7488-270-6 [Av innhaldet: Rom null-trettiåtte: Trøyst / Kjersti Kollbotn.]
2013 – Noe som er inni noe : Nordnorsk forfatterlag – 40 år : jubileumsantologi 1972-2012 (Tromsø: Nordnorsk forfatterlag). ISBN 978-82-99888-41-7 [Av innhaldet: Hjartedrønn. Stille / Kjersti Kollbotn.]
Terje Ross Kolby (født 7. november 1970 i Bærum) er en norsk kunstmaler, forfatter og skuespiller.
Maler
Kong Harald og Kolby under avdukingen av Frigjøringskongene i Fanehallen på Akershus festning.
Foto: Paal Alme
Dame Vera Lynns datter Virginia Lewis-Jones og Kolby foran portrettet hans av Lynn på avdukingsseremonien i Royal Albert Hall 13. januar 2020.
Kolby er utdannet ved Asker Kunstskole (1991-1992), Statens kunst- og håndverksskole i Oslo (1992–1998) og ved Accademia di Belle Arti i Roma i Italia (1994-1995).[1][2]
Etter Anders Behring Breiviks terrorangrep i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 malte Kolby verket Næring som viser en Yara-sekk med kunstgjødsel for å debattere ekstremisme og enkeltmenneskets ansvar for å bruke eller misbruke tilgjengelig teknologi.[3]
Kolby har flere ganger brukt paver som symbolbærere i maleriene sine.[1] Han mottok drapstrusler da han i november 1997 skulle stille ut Mordet på pave Johannes Paul I, og valgte å trekke maleriet fra utstillingen.[4]
Kolby har malt portretter av skuespilleren Per Aabel, politikeren Thorvald Stoltenberg, modellen Helena Christensen, pianisten Leif Ove Andsnes, motstandsmennene Gunnar Sønsteby og Erling Lorentzen og Spitfire-piloten Wilhelm Mohr og Elizabeth II av Storbritannia[5][6]
Kongeportretter
Ross Kolbys kongeportretter i Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo.
Foto: 2017
I forbindelse med feiringen av 70-årsjubiléet for frigjøringen fra den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig, portretterte Kolby i 2015 de tre norske monarkene knyttet til hendelsene under krigen til Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus festning.[7][1][8][9] Trippelportrettet ble malt på oppdrag av Samlerhuset og Norges Hjemmefrontmuseums Venner, og ble senere permanent utstilt på museet som en del av samlingen.[10][1][11] Portrettene fikk negativ omtale av flere kunstkritikere for form, utførelse og kunstnerisk stil.[12][13] Dokumentarfilmen Frigjøringskongene ble laget til avdukingen og tar for seg portrettene og kongefamiliens betydning i krigsårene.[11][14]
I anledning 25-årsjubileet for kongeparets signing i 1991 fikk Kolby høsten 2016 i oppdrag fra Samlerhuset å markere signingsdagen til museet for de norske kronregaliene i Erkebispegården i Trondheim. Han malte bildet Signingsmorgen hvor Norges konge- og dronningkrone er hovedmotiv.[15]
Krigsminner
Til 75-årsmarkeringen for Slaget om Atlanterhavet i 2018 fikk Kolby i oppdrag å male et portrett som gave til Forsvarsmuseet til minne om krigsseilerne. Maleriet The War Sailor 1939-1945. Ingvald Wahl skildrer Ingvald Wahl (1919–2018), som var inspirasjon for Jon Michelets romanserie En sjøens helt.[16] Maleriet henger i Forsvarsmuseets avdeling Marinemuseet i Horten.
Kolbys portrett av Vera Lynn i Royal Albert Hall i London ble avduket i 2020. Bildet er en gave fra Samlerhusets engelske datterselskap London Mint Office til Royal Albert Hall.[17][18][19]
Forfatter
2001: Will O’Phillie og Lord Falconbridges historie. Cappelen Damm. ISBN 9788202210755.[20] Romanen utkom på dansk i 2003. ISBN 9788702010244
2008: Flammer. Kagge Forlag. ISBN 9788248907718. Historisk roman om hekseprosessene i Nord-Norge på 1600-tallet. [21] Kolby har også skrevet historien som filmmanus.[22]
2009: På spøkelsesvandring – hjemsøkte steder i Norge. Kagge Forlag. Skrevet sammen med Kristin Amundsen. ISBN 9788248908739[23]
Skuespiller
Kolby under innspillingen av Krigens skjebner – da Norge gikk fra demokrati til diktatur. Her i dødscellene i Kronprinsens kruttårn på Akershus festning.
Foto: Ola Moen
Kolby har medvirket i teateroppsetninger og i en rekke kortfilmer og i TV-produksjoner.[24]
Våren 2019 hadde han premiere på vandreforestillingen Krigens skjebner på Akershus festning.[25] om okkupasjonen fra tyskernes ankomst i 1940 til kongefamiliens hjemkomst i 1945.[26][27] I samarbeid med Forsvarsmuseet og Norges Hjemmefrontmuseum laget Kolby TV-dokumentaren Krigens skjebner – Da Norge gikk fra demokrati til diktatur. Serien på syv episoder er en filmet versjon av vandreforestillingen.[28]
Han debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanene Seierherrene i 1991 og Frost i 2004.[12] Som første nordmann ble han nominert til Man Booker International Prize, for romanen De usynlige i 2017.[13]
Jacobsen gav ut mer enn 25 bøker og er oversatt til 41 språk. Som skjønnlitterær forfatter utmerket Jacobsen seg ved sin allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.[trenger referanse]
Jacobsen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i september 2023.[14] Jacobsen døde 18. oktober 2025 etter en tids sykdom og ble bisatt fra Oslo domkirke 30. oktober. Lars Saabye Christensen holdt tale. Statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg var blant de fremmøtte; regjeringen sendte krans til seremonien. Jacobsen var politisk knyttet til Arbeiderpartiet.[15][16]
Liv og virke
Bakgrunn
Jacobsen vokste opp i Groruddalen i Oslo. I årene 1979–1986 bodde han på morens hjemplass på Solfjellsjyen i Dønna kommune i Nordland.[17] Han arbeidet blant annet som snekker, fisker, lærer, sjauer og pleieassistent,[18] også etter debuten i 1982, før han ble forfatter på heltid i 1990.
Seierherrene
Såvel morens bakgrunn som egen oppvekst i Groruddalen utgjorde materialet for den bredt anlagte gjennombruddsromanen Seierherrene fra 1991, som kanskje mer enn noen annen norsk roman har tydeliggjort for et bredt publikum det fenomenet som er blitt kalt «den store klassereisen». Gjennom en enkelt families historie i to generasjoner skildres hvordan menigmanns kår i Norge i løpet av de siste 80 år i rivende fart har flyttet seg fra agrar- og proletarsamfunnets nedarvede, påtvungne betingelser og opp i et postindustrielt, høyteknologisk utdannelses- og velferdssamfunn med store valgmuligheter, men også til dels førte til en helt nyskapt identitetsfølelse for mange.
Biografi om Trygve Bratteli
Befatningen med temaene fra Seierherrene anvendte Jacobsen da han skrev biografien til Trygve Bratteli (1995).
Barrøy-serien
I 2013 kom romanen De usynlige ut. Boken handler om hvordan livet var på en øy på Helgelandskysten i 1920-årene. Dette ble den første boken i serien. Oppfølgeren Hvitt hav kom ut i 2015, i 2017 kom Rigels øyne og i 2020 kom Bare en mor.
I 2024 hadde operaen Ingrid fra Barrøy, basert på Barrøy-serien, premiere. Musikken var skrevet av Gisle Kverndokk , mens Ivar Tindberg skrev teksten og regisserte oppsetningen.[19] For operaen fikk Kverndokk, Tindberg og Jacobsen Musikkforleggerprisen 2025 i klassen årets verk – stort ensemble.[20]
Filmmanus
Jacobsen skrev manus til den danske filmen Valhalla Rising i 2008 sammen med Nicolas Winding Refn, som også regisserte filmen.
Verv og medlemskap
Han var medlem av Kringkastingsrådet, og av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
I 2021 meldte han seg ut av Den norske forfatterforening etter over 35 års medlemskap, i protest mot at foreningen hadde undertegnet et opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen.[21]
Ordener og hedersbevisninger
Kommandør av St. Olavs Orden (2023), «for sitt enestående forfatterskap»[22]
Roy Jacobsen var gift med lingvisten Anneliese Pitz,[24][25] og skrev romanen Mannen som elsket Sibir sammen med henne.[26] Ekteparet var bosatt i Oslo.
Bibliografi
1982: Fangeliv (noveller), Cappelen
1984: Hjertetrøbbel (roman), Cappelen
1985: Tommy (roman), Cappelen
1987: Det nye vannet (roman), Cappelen
1988: Virgo (roman), Cappelen
1989: Det kan komme noen (noveller), Cappelen
1990: Ursula (barnebok), Cappelen
1991: Seierherrene (roman), Cappelen
1992: Fata Morgana (roman), Cappelen
1994: Den høyre armen (noveller), Cappelen
1995: Trygve Bratteli. En fortelling – biografi over Trygve Bratteli, Cappelen
1998: Ismael (roman), Cappelen
1999: Grenser (roman), Cappelen
2001: Fugler og soldater (noveller), Cappelen
2004: Det nye vinduet (noveller), Cappelen
2003: Frost (roman), Cappelen
2005: Hoggerne (roman), Cappelen
2007: Marions slør (roman), Cappelen
2009: Vidunderbarn (roman), Cappelen Damm
2011: Anger (roman), Cappelen Damm
2013: De usynlige (roman), Cappelen Damm
2015: Hvitt hav (roman), Cappelen Damm
2017: Rigels øyne (roman), Cappelen Damm
2019: På randen av Vigeland – selvbiografisk fortelling, Cappelen Damm
Musikkforleggerprisen 2025 i klassen årets verk – stort ensemble for Ingrid fra Barrøy (samme med Gisle Kverndokk og Ivar Emil Tindberg)[20]
Nominasjoner
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 1991 for Seierherrene[12]
Nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2003 for Frost[12]
Nominert til Man Booker International Prize 2017 for De usylinge[13]
Referanser
^Dagbladet, Kristoffer Solberg, Johannes Fjeld, Anette Beckhaug, Elisabeth Dalseg, Jens Stoltenberg, «Roy Jacobsen er død», verkets språk bokmål, utgitt 18. oktober 2025, besøkt 23. oktober 2025[Hentet fra Wikidata]
^Gemeinsame Normdatei, besøkt 20. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
^VG, Silje Kathrine Sviggum, Sven Arne Buggeland, Einar Torkelsen, Camilla Norli, Espen Rasmussen, «Roy jacobsen er død», verkets språk norsk, utgitt 18. oktober 2025, besøkt 18. oktober 2025[Hentet fra Wikidata]
^VG Nett, Silje Kathrine Sviggum, Sven Arne Buggeland, Einar Torkelsen, Camilla Norli, Espen Rasmussen, «Forfatter Roy Jacobsen er død», verkets språk norsk, utgitt 18. oktober 2025, besøkt 23. oktober 2025[Hentet fra Wikidata]
^Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Roy_Jacobsen[Hentet fra Wikidata]
^Brønnøysunds Avis, NTB, «Roy Jacobsen gravlegges på Helgeland», verkets språk bokmål, utgitt 22. oktober 2025, besøkt 23. oktober 2025[Hentet fra Wikidata]
^«En kystlinje». klassekampen.no. 31. juli 2021. Besøkt 20. mai 2022. «FISKARBONDEN: Med Barrøy-bøkene har Roy Jacobsen løftet øyfolket inn i vår bevissthet.»
^Utnevnt i forbindelse med statsbesøket til Islands president i Norge. OrðuhafaskráArkivert 16. april 2017 hos Wayback Machine., oversikt over tildelinger fra Islands president. Lest 15. april 2017.
^ab«Anneliese Pitz». Cappelen Damm. Besøkt 28. mai 2026. «Født og vokst opp i Belgia, med tre språk samt latin og gresk på skolen, kom til Norge i 1974, har en Phd i lingvistikk fra Trondheim, har undervist i 24 år ved UiO, forsker på grammatikk, snakker også russisk. Gift med Roy Jacobsen siden 1978.»
^Monica Flatabø: Portrettintervju – VG/Helg 24. august 2019
^Sandvik, Steinar (24. mai 1993). «Nota Bene til Per Petterson». Jærbladet. s. 3. «Forfatteren Per PEtterson fekk laurdag tildelt Hå kommune sin bokpris for 1993, Nota Bene. Prisen er eit diplom og eit grafisk blad. Nota Bene vert gitt til ei bok som ikkje har fått den merksemda ho fortente sist år. Petterson fekk prisen for «Det er greit for meg». […] Nota Bene bokpris har blitt delt ut to gongen tidlegare. Roy Jacobsen fekk prisen i 1989 og Jan Wiese i 1991.»
^«Fortente prisvinnare». Dalane Tidende. 19. april 1989. s. 6. «Hå gamle Prestegard gav Nota-Bene-prisen til Roy Jacobsen for boka «Det nye vannet». […] Nota Bene-prisen vart utdelt for første gong. Det er meininga at den skal delast ut annakvart år til ei verdfull bok som ikkje har nødd sin fortente plass i mediabiletet.»
Byste av Sigbjørn Hølmebakk står i området ved Feda skole i Feda. Inskripsjon under bysten er «Ta ikke denne uro fra meg».
Sigbjørn Hølmebakk (født Sigbjørn Marius Hølmebakk 2. februar 1922 på Feda i Vest-Agder, (død 25. november 1981 i Oslo) var en norsk forfatter. Han var også aktiv i folkebevegelsen mot atomvåpen i Norge og en av initiativtagerne til stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti. I 1961 skrev han i Dagbladet den senere så berømte kronikken «Brønnpisserne» om mistenkeliggjøring og personforfølgelse av kommunister og andre radikale.
Hølmebakk debuterte litterært i 1950 med novellesamlingen Ikke snakk om høsten. Som forfatter var han realist. Han skrev om eksistensielle spørsmål med driv og sterke miljøskildringer. Han ble en folkekjær forfatter før han døde bare 59 år gammel. Han var gift flere ganger og ble far til i alt åtte barn. Flere av etterkommerne hans er også forfattere. Hans bror var den kjente forlagsredaktøren Gordon Hølmebakk.
Flere av Hølmebakks romaner ble filmatisert. Fimbulvinteren (1964) om tyskernes brenning av Finnmark ble filmatisert som Brent jord i 1969 med regi av Knut Andersen. Hurra for Andersens ble filmatisert i 1966 med regi av Knut Andersen. Jentespranget (1970) ble filmatisert i 1973 med regi av Knud Leif Thomsen. Karjolsteinen (1975) ble filmatisert i 1977 med regi av Knut Andersen.
En byste av Hølmebakk er plassert på hjemstedet Feda, ved Feda skole.
Bibliografi
Ikke snakk om høsten – noveller (1950)
Det hvite fjellet – roman (1954)
Menneskefiskeren – roman (1956)
Salve sauegjeter– barnebok (1959)
Emigranten – roman (1959)
Fimbulvinteren – roman (1964)
Hurra for Andersens – roman (1966)
Jentespranget – roman (1970)
Tolv trøndere og to andre fortellinger – noveller (1973)
Hundevakt, grålysning – artikler (1974)
Karjolsteinen – roman (1975)
Sønnen – roman (1978)
Fredlaustona – ufullendt, posthumt utgitt (1983)
Liljer i snøen – noveller og reisebrev fra 1950- og 1960-tallet (1992)
13 noveller – noveller i samling (2004)
Drama
Det siste kvarter – hørespill, NRK (1960)
Et lite kapitel av en stor manns dagbok – hørespill, NRK (1961)
Det siste kvarter – NRK fjernsynsteateret (1962)
Heltedød til salgs – Det Norske Teateret (1968)
Pappa er ikke glad i oss lenger – NRK fjernsynsteateret (1971)
Filmografi (utvalg)
Manus
1958 – Elias rekefisker
1957 – På slaget åtte
Priser
Gyldendals legat 1956
Kritikerprisen 1975, for Karjolsteinen
Doblougprisen 1976
Eksterne lenker
(en) Sigbjørn Hølmebakk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sigbjørn Hølmebakk på Internet Movie Database
