Eystein Eggen (1944–2010)[2] var en norsk forfatter og filolog.
Han var sønnesønn av lokalhistorikeren Eystein Eggen og nevø av Arnljot Eggen. På morssiden var han i slekt med blant andre Jonas Lie og flere landssvikdømte, noe han har gjort rede for i boken Gutten fra Gimle (1993).
Forfatterskap
Eggen publiserte i 1969 artikkelen «Knut Hamsuns vei til fascismen» i Edda, Norsk tidsskrift for litteraturvitenskap, og senere to artikler om Olav Aukrust, en av dem i tidsskriftet Samtiden der Eggen tok til orde for at det kunne være nazisme i Aukrusts diktning og det selv om han døde elleve år før den tyske okkupasjonen.[3]. Nest etter ætten var erfaringene fra Norges landbrukshøgskole og Norges Bygdeungdomslag hovedgrunnlaget for at Eggen i 1993 kunne gi ut Gutten fra Gimle, en skildring av egen oppvekst som NS-barn.
Biografien Agnar Mykle – en dikterskjebne (1994) bygde på personlig kjennskap til Mykle, som var Eggens svigerfar. Som romanforfatter debuterte Eggen med Generalen 1996. Boken tar utgangspunkt i Carl Gustav Fleischers skjebne under annen verdenskrig. Deretter kom middelalderromanene Hov i 1997 og To konger i 1999.
Eggen ble utnevnt til statsstipendiat i 2003. To år tidligere var det fra Stortingets talerstol blitt hevdet av Arbeiderpartiet at Eggen var «et symbol på en hel generasjon».[4] Han hadde frontet frem beklagelsen av den uforskyldte «skygge» over NS-barnas liv, som enstemmig var blitt avgitt i anledning av krigsjubileet i 1995. Fremskrittspartiets Karin S. Woldseth reiste samtidig spørsmålet om hvorvidt Eggen var «diskriminert av norsk kulturliv grunnet hans foreldres NS-bakgrunn, hvis det skulle være tilfelle er det meget bekymringsfullt og alvorlig».[5] Regjeringen Bondevik II begrunnet utnevnelsen med at «Eystein Eggen har gjennom verksemda si gjort mykje for å kasta lys over den vanskelege stillinga for NS-barna i det norske samfunnet.»
Boka Gutten fra Gimle ble i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig av en jury under Norsk sakprosafestival.
Toril Brekke (født 1949) er en norsk forfatter. Brekke er utdannet typograf. Hun har arbeidet som typograf, lærer, fabrikkarbeider og journalist. I 1976 debuterte hun med romanen Jenny har fått sparken. Brekke er særlig kjent for sine historiske romaner.[3][4]
Brekke har hatt tillitsverv i forfatter- og ytringsfrihetsorganisasjoner. Hun har vært formann i Den norske Forfatterforening (1987–1991) og formann i Norsk PEN (1992–1997). Fra 2001 til 2006 var hun juryformann for Riksmålsforbundets litteraturpris.
Brekke har også satt musikk til Rudolf Nilsens dikt «Revolusjonens røst».
Brekke er datter av dikteren Paal Brekke, og skrev i 2002 hans biografi Paal Brekke – En kunstner. Et liv.
Bibliografi
Jenny har fått sparken – roman (1976)
Gutten i regnet – ungdomsbok (1978)
Mikkel og brødrene hans – barnebok (1980)
Den gylne tonen – roman (1981)
Filmen om Chatilla – roman (1983)
Jacarandablomsten – noveller (1985)
Sølvfalken – roman (1986)
Mannen som hatet fotball – barnebok (1987)
Den svarte sekken – barnebok (1989)
Den hemmelige tvillingen – barnebok (1991)
Gjennom øyne av glass – roman (1991)
Den grå dvergens hemmelighet – ungdomsbok (1992)
Fuglegutten og gullfjellet – barnebok (1993)
Granitt – roman (1994)
Ibsens røde lykt – roman (1996)
Ryddet av veien – kriminalroman (1997)
Blindramme – (1997)
Fiolette trekroner – ungdomsbok (1998)
Aske – roman (1999)
Enkenes paradis – roman (2000)
roser fra tribunen – ungdomsbok (2000)
Sara – roman (2001)
Tanta til Linda er en dronning – barnebok (2002)
Paal Brekke – En kunstner. Et liv – biografi over Paal Brekke 2002)
Historien om Omar og Lilly – drama (2002)
Brostein – roman (2003)
Bergskatt – roman (2004)
Drømmen om Amerika – roman (2006)
Gullrush – roman (2008)
Det lovede landet – roman (2010)
En blå kjole fra Herr Hitler – roman (2012)
Marmor – roman (2014)
Alle elsket moren din – (2017)
Kobrahjerte – (2019)
Priser
Riksmålsforbundets litteraturpris 2000
Amalie Skram-prisen 2004
Referanser
^Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Jon_Bing[Hentet fra Wikidata]
Johan Kristoffer Bojer (født 6. mars 1872 på Orkedalsøren i Orkedalen, død 3. juli 1959 på Oppdal[8]) var en norsk forfatter. Flere av Bojers bøker er knyttet til hans hjembygd Rissa og folket der. Som hans viktigste bøker regnes hans storverk Den siste viking om trøndere på lofotfisket, utvandrerromanen Vår egen stamme og den selvbiografiske Læregutt.
Liv
Johan Kristoffer ble født utenfor ekteskap. Moren var ugift pike Johanna Ivarsdatter Elgaaen (1845–1884) fra Elgå i Engerdal, mens handelsfullmektig Hans Olaf Bojer fra Christiania (1822–1894) ble oppgitt som far til barnet.[9] Moren var på denne tiden tjenestepike i Trondhjem; foreldrene bodde ikke sammen. Johan ble kort tid etter fødselen bortsatt, og vokste fra to-årsalderen opp som fostersønn hos Mor Randi og hennes mann Elias Fætten i Reinsgrenda i Rissa i Trøndelag.
Johan Bojer debuterte som forfatter i 1893. Fra 1895 til 1915 bodde han store deler av tiden i Paris, hvor han i 1908 mottok litteraturprisen Prix Langlois i Frankrike. 1907 vendte han tilbake til Norge.
Familie
I 1899 giftet Johan Bojer seg med Ellen Lous Lange (1873–1932) fra Stavanger, søster av Christian Lous Lange. Ellen blir regnet som en foregangskvinne ved å begynne på universitetsutdannelse, men fullførte ikke graden etter at hun møtte Johan. I 1902 fikk ekteparet datteren Thora; hun giftet seg med billedhuggeren Dyre Vaa i 1927. I 1903 ble datteren Randi Bojer Fætten født i Paris, og i 1905 sønnen Hallvard.[10]
Sangeren Odd Nordstoga er oldebarn av Johan Bojer gjennom moren Ellen Nordstoga. Andre kjente etterkommere av Bojer er Jon Bojer Godal, legen Tore Godal, stortingsmann Ingvald Godal, Hilde Bojer, Jan Bojer Vindheim og forfatter Ranja Bojer.
Omslaget til Johan Bojers bok Paa Kirkevei. Eventyr (1897). Omslagsillustrasjonen er av Thorolf Holmboe. Påskrift: Dr. Henrik Ibsen / I ærbödighed / fra / Johan Bojer[25]Omslag til Johan Bojers bok Rørfløjterne (1898). Ifølge museets notater på Digitalt Museums nettside bærer boken inskripsjonen «Herr Dr. Henrik Ibsen I ærbödighed fra Johan Bojer». Påskrift (med Ibsens håndskrift): Bsv. 21.11.98[26]
1893 Unge tanker (roman, utgitt under navnet Johan K. Hansson)
1895 En Moder (skuespill)
1895 Helga (roman)
1895 Gravholmen (skuespill)
1896 Et folketog (roman)
1897 Olaf den hellige (skuespill)
1897 Paa kirkevei (eventyr)
1898 Rørfløitene (eventyr)
1899 Den evige krig (roman)
1900 Moder Lea (roman)
1901 Gamle historier (folkeeventyr)
1902 En pilgrimsgang (roman)
1902 Theodora (skuespill)
1903 Troens magt (roman)
1904 Brutus (skuespill)
1904 Hvide fugle (eventyr)
1908 Vort rige (roman)
1910 Troens magt (dramatisering av romanen)
1910 Kjærlighetens øine (skuespill)
1911 Liv (roman)
1913 Maria Walewska (skuespill, omskrevet og nyutgitt i 1932)
1913 Fangen, som sang (roman)
1916 Den franske fane (artikler)
1916 Sigurd Braa (skuespill) filmatisert som Sangen til livet
1916 Den store hunger (roman)
1917 Samlede romaner i fire bind
1917 Verdens ansigt (roman)
1919 Dyrendal (roman)
1920 Stille veir (fortellinger)
1921 Den siste viking (roman)
1924 Vor egen stamme (roman)
1927 Det nye tempel (roman)
1927 Samlede romaner i åtte bind
1929 Folk ved sjøen (roman)
1931 Mens årene går (roman)
1932 Maria Walewska (skuespill, opprinnelig skrevet i 1913)
1932 Ei mor (nynorsk utgave av «En moder»
1933 Huset og havet (roman)
1935 Dagen og natten (roman)
1938 Kongens karer (roman)
1939 Gård og grend (fortellinger)
1941 Hustruen (skuespill)
1942 Læregutt (selvbiografi, del 1)
1942 Samlede romaner i fem bind
1946 Svenn (selvbiografi, del 2)
1948 Skyld (roman)
1952 Lov og liv (roman)
1958 Fjell og fjære (fortellinger)
1960 Glimt og gleder (Artikler, taler, minner. Utgitt etter hans død)
Priser og utmerkelser
Fra 1953 ble Johan Bojer tildelt Statens kunstnerlønn. Flere av hans bøker ble oversatt til fransk, som Troens makt (La Puissance du Mensonge – Løgnens kraft ordrett oversatt til norsk). For denne romanen tildelte L’Académie française ham litteraturprisen Prix Langlois, dvs. årets beste oversatte prosabok i 1908. Med prisen fulgte en pengesum på 2000 franc[27]. Det blir hevdet at han var mer kjent i Frankrike enn Hamsun.[28]
Bojers bøker i utlandet
Bojers forfatterskap var svært populært også utenlands. Bøkene hans ble oversatt til en rekke språk, eksempelvis svensk, tysk, engelsk, kroatisk, polsk, rumensk, fransk, italiensk og spansk. De spanske oversettelsene ble utgitt under forfatternavnet Juan Bojer.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johan-Bojer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abGemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
^abAutorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
^abMunzinger Personen, Munzinger IBA 00000001921, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abNorsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
Liv Marie Austrem (fødd 30. januar 1947)[1] er ein norsk forfattar frå Vågå i Gudbrandsdalen. Austrem har mellom anna fått Brageprisen to gonger saman med Akin Düzakin for biletbøkene Tvillingbror og Tvillingsøster. Ho er cand.mag. med pedagogisk drama som spesialfelt.
Verk
Barne- og ungdomsbøker
1985 – Vikagjengen. Barnebok. Norsk Barneblads Forlag (nynorsk) nb.no
