Arkiv for Forfattere - Side 126 av 131 - Litteraturnett Nord-Norge

Forfattere

Ståle Botn

Ståle Botn (født 6. juni 1945, død 4. april 2014) var en norsk forfatter, kunstner og kulturpersonlighet. Botn ble født i Sandnessjøen i Nordland.

Han utdannet seg til ingeniør, og drev med svært mye forskjellig, fra hundedressur til kunstmaling. Et år levde han som pelsjeger i Alaska, og innimellom foreleste han om eldre norsk historie i Minnesota. Han var også med på å bygge opp et kunstnersentrum i Sverige.[1] Han lagde flere statuer av tre, blant annet statuen over Mastermo-tøbba i Bardal.[2]

Han skrev en mengde bøker, og i 2011 ble han tildelt Fylkeskommunenes stipend på 25.000 kroner.[3] Den siste boken hans, Tiggere, kom ut rett etter hans død.[4]

Bibliografi

Skjønnlitterære utgivelser
  • Jegertanker : toner fra Pans fløyte, roman, Steensballe (1985)
  • I skyggen av Pan, roman, Aventura (1985)
  • Issporet, roman, Steensballe (1987)
  • Stillehavsbølger, roman, Snøfugl forlag (1988)
  • Vegen, roman, Snøfugl forlag (1989)
  • Og snart er det høst, roman, Landbruksforlaget (1989)
  • Octroy, roman, Ansgar (1990)
  • Bjørnespydet, roman, Landbruksforlaget (1990)
  • Kniven, roman, Snøfugl forlag (1991)
  • Trollsmeden, roman, Landbruksforlaget (1991)
  • Sigrid : Sigrid Sigurdsdatter av Sandnes, roman, Joh. Petersen (1992)
  • Hvaltimer, roman, Snøfugl forlag (1992)
  • Tull-Jo, roman, Landbruksforlaget (1992)
  • Et kveldsbål som aldri dør, noveller, Landbruksforlaget (1993)
  • Mine timer på jorden, roman, Landbruksforlaget (1994)
  • Skiløperen fra Rauøya ved Tro, roman, Alstahaug kommune (1994)
  • Torgar, roman, Brønnøysund bokhandel (1994)
  • Hammer og kors, roman, Landbruksforlaget (1995)
  • Snødansen, roman, Landbruksforlaget (1997)
  • Lendmann og jarl, roman, Landbruksforlaget (1997)
  • Ravnen og ulven, roman, Landbruksforlaget (1998)
  • I haukens måned, roman, Landbruksforlaget (1999)
  • Tikaan-Olli, roman, Landbruksforlaget (2000)
  • Argentum, roman, Landbruksforlaget (2001)
  • Skogens bitre sødme, roman, Landbruksforlaget (2002)
  • Gisle Gissurson på gamle Sandnes, ungdomsbok, Torolvsteinen (2006)
  • Tambarskjelve, roman, skrevet sammen med Johan B. Steen, Snøfugl forlag (2010)
  • Tiggere, roman, Snøfugl forlag (2014)
Fagbøker
  • Jubileumsbok for Alstahaug jeger- og fiskerforening : 50 år, (1990)
  • Fangst : gamle redskaper og metoder, Landbruksforlaget, (1996)
  • Askeladden Leif B. Lillegaard, Snøfugl forlag, (1996)
  • Stående fuglehunder i hverdag og jakt, Landbruksforlaget, (1999)
  • Vesterled : havbrua mellom to kontinenter, Landbruksforlaget, (2000)
  • Dyremøter : uvanlige jaktopplevelser, Landbruksforlaget, (2001)
  • Vikingene levde ikke av sverd alene, Torolvsteinen, (2007)
  • Borgen : historien om borgen på Nevernes, Nevernes havn, (2009)
  • Danevirke : vikingtidens begynnelse, Snøfugl forlag, (2012)

Referanser

  1. ^ «Ståle Botn»; nekrolog i Aftenposten, av Johan B. Steen, 29.04.2014
  2. ^ «Hedrer heks med statue»; Helgeland Arbeiderblad, av Renate Furre Henriksen-Sandvær, 26.07.2013
  3. ^ «Forfatterstipend»; Avisa Nordland, 19.07.2011
  4. ^ «Verdig finale for Ståle Botn»; Helgeland Arbeiderblad, av Jostein Pedersen, 10.05.2014


Knut Moe

Knut Moe (født 7. april 1909 i Bodø, død 17. februar 2006)[1] var en norsk agronom og forfatter.

Moe var lenge fylkesagronom i Nordland fylke. Han var med på etableringen av Nordnorsk Forfatterlag på Kjerringøy i 1972, senere æresmedlem. I 1975 mottok han Nordland fylkes kulturpris.

Bibliografi

  • Vi overflødige, roman (1934)
  • Mir og Maktene, roman (1969)
  • Tapt land, roman (1971)
  • Treskjæreren, roman (1973)
  • Drømmen om en grønn hage, sakprosa (1977)
  • Hilderlandet, noveller (1981)
  • Gård og grend i Meløy. Bind 1-2, bygdebok (1981)

Referanser

  1. ^ Knut Moe – digitalarkivet.no


Sigurd Sivertsen

Sigurd Johannes Hammer Sivertsen (født 1. februar 1878 på Raftstranda i Raftsundet i Hadsel, død 10. mai 1951) var en norsk forfatter. Han fikk utgitt til sammen seks romaner og to novellesamlinger.

Sivertsen tok lærereksamen ved Tromsø Seminarium i 1900. Han arbeidet som lærer i Hadsel, på Værøy og i Vågan, og bosatte seg i Digermulen i Austre Vågan. Han fikk publisert flere fortellinger, dikt og artikler i blader og aviser, men først da han var 41 år gammel, i 1919, fikk han utgitt si første bok. Debutboka het Strandbygg og Værbu, og var ei novellesamling, utgitt på forlaget Gyldendal i København.

Sigurd Sivertsen var en av de såkalte heimstaddikterne. Han beskrev lokale forhold, og brukte blant annet dialekt som virkemiddel. Blant ting han skildret i bøkene sine, var utviklingen i fiskeriene fra 1800- til 1900-tallet.

Bibliografi

  • 1919: Strandbygg og Værbu (novellesamling)
  • 1921: Ramsvaag (roman)
  • 1923: Rømlingen Jens Wærner (roman)
  • Romanserie om Rise-ætten:
    • 1925: Kasper Rise og hans hus
    • 1927: Mands færd
    • 1928: Helmer Rise
    • 1932: Landet vokser
  • 1935: I grend og vær (novellesamling)
  • 1979: Nordlandsfortellinger (noveller)

Referanser

  1. ^ a b Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Sigurd Johannes Sivertsen, (01.februar 1878 – 10.mai 1951).», besøkt 9. desember 2023[Hentet fra Wikidata]

Kilder

  • Forfatter – Sigurd Sivertsen. Artikkel av Tore Martin Nilssen, publisert i årboka Hofdasegl nr. 23, 1978. Omskrevet og oversatt til bokmål av Jarle A. Samuelsen. Publisert på lofoten.com.
  • Kristian A. Larssen: Langs Raftsundet – Heimstaddikter 120 år. Stokmarknes Aktietrykkeri 1998. (hefte, delvis basert på Tore Martin Nilssens artikkel i Hofdasegl)


Hans Chr. Alsvik

Hans Christian Alsvik (1936–2011) var en norsk filolog og programleder som var ansatt i NRK i en årrekke. Han befattet seg mest med naturprogram, deriblant Naturredaksjonen.

Journalist

Alsvik kom til NRK i 1966, etter å ha vært journalist i Vestfold Arbeiderblad. I en årrekke var Alsvik en av de store NRK-profilene, og det var særlig naturprogrammer han ble kjent for. Alsvik ble etter hvert en arvtaker etter nestoren Per Hafslund.

Hedersbevisninger

I 2002 mottok Alsvik Kongens fortjenstmedalje i gull.[1]

Forfatter

Alsvik ga også ut en rekke bøker, både alene og sammen med andre. I 1994 reviderte han Harald Sverdrups Norsk naturkalender fra 1977, ISBN 82-03-24032-1 For øvrig kom de fleste av hans utgivelser på 1970-tallet

Bibliografi

  • 1961: Horten arbeidskontor – En beretning om virksomheten 1909–1961
  • 1972: Salutt, ISBN 82 02 02620 2
  • 1973: Nattsøster og andre fortellinger, ISBN 82-02-02867-1
  • 1974: Glassplaten, ISBN 82-02-03050-1
  • 1975: Middagsgjesten fra Lopphavet, ISBN 82-02-03317-9
  • 1976: Hundlort og fiken, ISBN 82-02-03548-1
  • 1977: Geparden som ville intervjues – natur og unatur i ni land, ISBN 82-02-03867-7
  • 1978: Safari til strandvågen, ISBN 82-02-04061-2
  • 1979: Tavaritsj, ISBN 82-02-04253-4

Referanser

  1. ^ «Tildeling av ordener og medaljer: Søk i arkivet», kongehuset.no. Besøkt 2. oktober 2011.

Eksterne lenker

  • (en) Hans Chr. Alsvik på Internet Movie Database Rediger på Wikidata


Odd Klippenvåg

@media(min-width:720px){.mw-parser-output .ambox{margin:0 10%}}

Odd Klippenvåg (født 22. mai 1951 i Vågan i Lofoten) er en norsk forfatter.

Klippenvåg vokste opp i Vågan i Lofoten, og flyttet til Oslo i 1970. Han utdannet seg til cand. philol. ved Universitetet i Oslo, med fagene tysk, historie og nordisk. Deretter var han lærer i videregående skole frem til han i 1996 ble forfatter på heltid.

Klippenvåg debuterte med romanen Nattbilde i 1978, og har siden utgitt en rekke romaner og noveller. Noen tematiserer homofilt samliv, blant dem er romanen Otto, Otto og novellesamlingen Body & Soul. Han har også skrevet en trilogi over klassiske komponisters liv. Den består av romanene Bruckner. En lengsel (om Anton Bruckner), Camille (om Camille Saint-Säens) og Prins Carlo (om Carlo Gesualdo).

I 1998 ble Odd Klippenvåg tildelt Havmannprisen for novellesamlingen Body & Soul, i 2014 mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris for romanen Ada og i 2021 ble han tildelt Ungdommens kritikerpris for novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller.[2]

Bibliografi

  • 1978: Nattbilde (roman)
  • 1979: Ingen fugl Fønix (noveller)
  • 1983: Otto.Otto (roman)
  • 1985: Det sønderknuste hjertet (roman)
  • 1987: Dagers ende (roman)
  • 1989: Triptykon (roman)
  • 1991: Et virkelig liv (roman)
  • 1996: Utsatt hjemkomst (roman)
  • 1997: Bruckner – en lengsel (roman)
  • 1998: Body & Soul (noveller)
  • 2000: Forventninger og innfrielse (noveller)
  • 2001: Camille (roman)
  • 2003: Et spørsmål om trøst (noveller)
  • 2005: Prins Carlo (roman)
  • 2006: Nord og andre noveller (noveller)
  • 2008: Tingenes tilstand (roman)
  • 2009: Sikadene (noveller)
  • 2011: Ljublju (roman)
  • 2013: 2013: Et personlig anliggende (roman)
  • 2014: Ada (roman)
  • 2016: En enda større ensomhet – noveller
  • 2018: Et elskelig menneske (roman)
  • 2020: En lykkelig gift mann : og andre noveller (noveller)
  • 2022: I skyggen av Eiliv (roman)

Priser

  • 1998: Havmannprisen – for Body & Soul
  • 2014: Riksmålsforbundets litteraturpris – for Ada
  • 2020: Havmannprisen – for En lykkelig gift mann
  • 2021: Ungdommens kritikerpris – for En lykkelig gift mann

Referanser

  1. ^ https://www.idref.fr/030025737; IdRef; besøksdato: 8. mai 2020.
  2. ^ «Ungdommens kritikerpris 2021 til Odd Klippenvåg». Foreningen !les. Arkivert fra originalen 18. mars 2021. Besøkt 10. april 2021. 

Eksterne lenker

Forrige mottaker:
Ingen – Klippenvåg var først 		Vinner av Havmannprisen

(1998)
 Neste mottaker:
Laila Stien
Forrige mottaker:
Ragnar Kvam jr. 		Vinner av Riksmålsforbundets litteraturpris

(2014)
 Neste mottaker:
Terje Emberland
Forrige mottaker:
Kjersti Anfinnsen 		Vinner av Havmannprisen

(2020)
 Neste mottaker:
Irene Larsen


Aksel Fugelli

Aksel Fugelli (født 22. august 1968 i Oslo) er en norsk romanforfatter.

Han vokste opp i Lofoten og i Finnmark, bodde som voksen femten år i Brasil og bosatte seg i Bergen etter å ha vendt tilbake til Norge.[1]

I 2014 ga han ut bok om sin far, legen og professoren Per Fugelli.[2]

Bibliografi

  • Rock rundt klokka – roman, Gyldendal (1990)
  • Fribrev – sammen med Per Fugelli, Cappelen (1992)
  • Under en lilla måne – roman, Cappelen (1992)
  • Øye for øye – noveller, Cappelen (1993)
  • Papegøyens hevn – roman, Cappelen (1994)
  • Per : Glimt av min far – biografier og memoarer, Cappelen Damm (2014)
  • Tøffe tider for gentlemen – roman, Cappelen Damm (2015)

Referanser

  1. ^ Forfatteromtale på Cappelen Damms nettsider
  2. ^ «Går bak glansbildet av Per Fugelli», Bergensavisen 17. november 2014

Kilder

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.


Henry Oddlo Erichsen

Henry Oddlo Erichsen (født 11. mars 1921 i Dverberg, død 18. juni 2002) var en norsk skribent, samfunnsdebattant og selverklært nazist og innvandringsmotstander.[2] I tillegg til å skrive avisinnlegg under sitt fulle navn brukte han også signaturene HOE, Oddlo, onkel Henry og Periklus.[3]

Under andre verdenskrig meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Senere vedsto han seg medlemskapet, men hevdet at han ikke hadde forstått hva slags regime han hadde vært med på å støtte, og at han tok «fullstendig avstand fra det Hitler sto for».[4] I 1994 vakte han imidlertid oppsikt og harme da han flagget med et hakekors-flagg på Adolf Hitlers fødselsdag.[5][2][6][7]

Opp gjennom livet hadde han flere yrker, blant annet slakter, aviskorrespondent og statstjenestemann. Erichsen var kjent for å være innvandringsmotstander,[2][7] Han gjorde seg ellers bemerket med meningsytringer om en rekke temaer, og i 1976 meldte lokalavisene at han hadde innledet sultestreik i protest mot det han kalte «den stadig sterkere byråkratiseringen», nærmere bestemt mot blant annet bygningsloven, strandloven og konsesjonsloven.[8][3] I 1985 anmeldte han den daværende direktøren for Norges Bank for uvettig bruk av statens penger ved oppføring av nytt bygg.[9]

Erichsen hadde ideen til motivet for nytt kommunevåpen for Andøy kommune; den erfarne heraldikeren Hallvard Trætteberg tegnet ut våpenet, som ble godkjent i 1983.[10]

Bibliografi

  • Notater fra båtstøa, essays (1980)
  • På go’fot med gjengangere, noveller (1981)
  • Brannsåret, roman (1982)
  • Kystens lasaroner, roman (1985)
  • Har dyrene sjel?, noveller (1986)

Henry Oddlo Erichsen var også representert i flere antologier.

Referanser

  1. ^ a b Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Henry Oddlo Erichsen, (11.mars 1921 – 18.juni 2002).», besøkt 5. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c «-Jeg er en nazist, sier Oddlo Erichsen». Harstad Tidende. 21. april 1994. s. 8. «-Jeg regner meg som nazist, men ikke som en forbryter, sier Henry Oddlo Erichsen. I går vaiet svastikaen – nazistenes flagg under krigen – over Aakroken, på Adolf Hitlers fødedag. Forfatterkjendis Henry Oddlo Erichsen heiste flagget i protest. | – Dette er en prøvelse på om det norske demokratiet virker. Det heter seg at vi har ytringsfrihet i dette landet, men det stemmer ikke. Vi som er mot innvandring til dette landet, blir sensurert fra norske avisspalter, også i Harstad Tidende, sier Erichsen.» 
  3. ^ a b Dahle, Jann Willy (14. januar 1977). «Oraklet fra Andenes». Nordlys. Tromsø. 
  4. ^ «Oddlo fyller 70». Harstad Tidende. 11. mars 1991. 
  5. ^ «Leder: Føreren og hans hirdmann». Harstad Tidende. 22. april 1994. «Denne kunnskap avholder ikke mannen fra som 73-åring å bekjenne seg som troende nazist og heise det tyske naziflagget på Førerens fødselsdag, angivelig for å teste ytringsfriheten.» 
  6. ^ «Oddlo heiste naziflagget». Harstad Tidende. 21. april 1994. 
  7. ^ a b «Henry heiste hakekorset»; Nordlys, 22.04.1994
  8. ^ «ALP-mann har sultestreiket i flere dager». Nordlands Framtid. Bodø. 14. september 1976. 
  9. ^ «Andenesværingen Henry Oddlo Erichsen». Nordlandsposten. Bodø. 5. januar 1985. «har anmeldt direktør Hermod Skånland i Norges Bank for uvettig bruk av statens midler. Bakgrunnen for anmeldelsen er det utrolig kostbare bygget i Oslo. Anmeldelsen er av riksadvokaten oversendt Oslo politikammer.» 
  10. ^ «Våpen av nyere dato». Harstad Tidende. 25. mars 2000. «Andøy Delt av blått og sølv ved virvelsnitt mot venstre. Godkjent 7. januar 1983. Tegnet av Hallvard Trætteberg etter en idé av andøyværingen Henry Oddlo Erichsen.» 
Autoritetsdata


Kristin Bjørn

Kristin Bjørn (født 10. april 1965) er en norsk forfatter, dramaturg og regissør. Hun har tidligere gått på Forfatterstudiet i Tromsø.[2] Hun har også studert teatervitenskap, og leder siden 2012 stiftelsen Ferske Scener i Tromsø.[3]

Sommeren 2017 var hun en av NRK P2s kåsører i serien Sommer i P2.[4]

Karriere

Fra 1985 til 2001 var hun sentral i Nord-Norges første profesjonelle frigruppe Totalteatret. Totalteatret vant flere priser for sine forestillinger, blant annet Skandinavisk Nasjonalteaterpris i 2001.[5]

Sammen med Bernt Bjørn har hun ledet Scenetekstivalen siden 2013.[6] Scenetekstivalen arrangeres annet hvert år i samarbeid med blant annet Dramatikkens Hus. Det er en utviklingsarena for scenetekst, med fokus på tema og forfattere fra nord. I 2017 initierte Kristin Bjørn «Talentprogrammet UREDD» i forbindelse med sitt engasjement i det nordnorske teaternettverket RadArt.[7][8]

Siden 2016 har hun også arbeidet som moderator i krysningspunktet mellom scenekunst og seminar, blant annet i et flerårig samarbeid med Festspillene i Nord-Norge[9]. Sammen med fire andre scenekunstnere etablerte hun også kommunikasjonsbyrået Perrong 48 i 2018. Hun skriver også kronikker[10] og fagartikler.

Bjørn mottok i 2018 Nordnorsk Forfatterstipend.[11]

Nominasjoner og priser (utvalg)

Kristin Bjørn både skrev og hadde regi på «Ei forestilling om Læstadius», som ble oppført av Totalteatret og ble nominert til Heddaprisen i Åpen klasse i 1998.[12]

I 2022

I 2023 ble Sámi Našunálateáhter Beaivváš / Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš’ produksjon «Maid Sárá čiegada/Det Sara skjuler» av dramatikeren Katrine Nedrejord, som Kristin Bjørn hadde regissert, nominert til Heddaprisen i kategorien «beste forestilling for ungdom».[13]

Bibliografi

  • 2016: Sant nok – noveller, Gyldendal[14]
  • 2017: Essay i antologien Omstilling, Utenfor Allfarvei Forlag
  • 2018: «Siste båt til Rossfjord» – novelle i antologien Kysten i ditt liv, Liv Forlag

Regi på forestillinger (utvalg)

  • 1996: Ei forestilling om Læstadius – dramatiker: Kristin Bjørn
  • 1999: Englepels – dramatiker: Iben Sandemose
  • 1999: Nokon kjem til å komme – dramatiker: Jon Fosse
  • 2006: Strømmer – dramatiker: Tale Næss
  • 2008: Poteter har ingen vinger – dramatiker: Christina Veronika Mauer
  • 2009: Báru Juogadeapmi – dramatiker: Christina Veronika Mauer
  • 2012: Glassmenasjeriet – dramatiker: Tennessee Williams
  • 2013: Rekviem for ein gris – dramatiker: Kristin Auestad Danielsen
  • 2015: Dager Under – dramatiker: Arne Lygre
  • 2023: Maid Sárá čiegada/Det Sara skjuler – dramatiker: Katrine Nedrejord[15][13]

Verv

Bjørn har hatt mange verv i og utenfor scenekunstfeltet, slik som:

  • Norske Dramatikeres Forbund: Styremedlem fra 2019[16]–  og tidligere 2006 – 2009.
  • RadArt – Nettverk for frie scenekunstnere, (leder 2009-2012[17]), senere styremedlem og i dag rådgiver.
  • Innovasjon Norge avdeling Arktis: først medlem, senere leder for fagutvalget for kreativ næring[18]
  • Den Nationale Scene (Bergen): styremedlem 2015-2019[19]
  • Medlem i scenekunstutvalget i Norsk Kulturråd januar 2014 til desember 2016[trenger referanse]

Referanser

  1. ^ «Curriculum Vitae for Kristin E. Bjørn», besøkt 16. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Kristin Bjørn». Gyldendal Norsk Forlag. Arkivert fra originalen 1. april 2016. Besøkt 16. april 2020. 
  3. ^ «- Jeg er en gründer, og står for det!». Scenekunst. 9. februar 2015. «Kristin Bjørn er dramaturg og daglig leder i teaterkompaniet Ferske Scener i Tromsø. Hun har også i en årrekke vært sentral i det lokale scenekunstnettverket RadArt. Begge deler uttrykk for klassisk gründerånd. Hun understreker imidlertid at hun er mer komfortabel med begrepet ”gründer” enn med begrepet ”entreprenør”, som hun mener tilhører en annen verden enn den kunstneriske.» 
  4. ^ «Forfatter og teatermenneske Kristin Bjørn om å være tunghørt og glad i lyd – Sommer i P2». NRK Radio (på norsk). 22. juni 2017. Besøkt 24. juni 2024. 
  5. ^ «Teaterpris til Totalteatret i Tromsø». www.bt.no. Besøkt 22. april 2020. 
  6. ^ «(+) Vant høythengende ærespris: – Veldig stas å bli verdsatt». www.nordlys.no (på norsk). Avisa Nordlys. 5. mars 2018. Besøkt 22. april 2020. 
  7. ^ «– Når man først setter seg ned for å skrive, skal det være åtte timers intens klokskap. Men det funker ikke sånn.». talentnorge.no. Talent Norge. Besøkt 24. juni 2024. «Bjørn er en erfaren dramatiker, scenekunstner og tidligere mentor i RadArt sitt talentprogram UREDD i 2019. Men hun startet med denne type jobbing allerede i 2004, i en periode hun holdt en del skrivekurs. Hun erfarte raskt at de fleste er flinke til å sette seg store mål. Som mentor og veileder har hun vært opptatt av å bidra med delmål.» 
  8. ^ «(+) Dette er de nye scenekunstnerne i nord». www.nordlys.no (på norsk). Avisa Nordlys. 1. mai 2019. Besøkt 22. april 2020. 
  9. ^ «Søk». Festspillene i Nord-Norge. Besøkt 22. april 2020. 
  10. ^ «Kristin Bjørn». Scenekunst. Besøkt 22. april 2020. 
  11. ^ Forsland, Susanne (5. mai 2018). «Kristin Bjørn er tildelt arbeidsstipend for nordnorske forfattere 2018». Nordland fylkeskommune. Arkivert fra originalen 24. oktober 2019. Besøkt 16. april 2020. 
  12. ^ Heddaprisen (31. mai 2017). «1998». Heddaprisen. Arkivert fra originalen 3. juni 2019. Besøkt 22. april 2020. 
  13. ^ a b «De nominerte til Heddaprisen 2023». Scenekunst. 5. juni 2023. «Maid Sárá čiegada/Det Sara skjuler av Katrine Nedrejord, regi Kristin Bjørn – Sámi Našunálateáhter Beaivváš / Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš» 
  14. ^ Elin Lindberg (7. september 2018). «Kristin Bjørn: Sant nok». Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker. Besøkt 24. juni 2024. 
  15. ^ «Bygdedyrets stygge ansikt». Scenekunst. 14. april 2023. «Med “Det Sara skjuler” legger det samiske nasjonalteatret Beaivváš og dramatiker Kathrine Nedrejord lista for hvordan man kan levere sår tematikk om voldtekt på et språk et ungt publikum kan hekte seg på» 
  16. ^ «Styret etter årsmøtet 2019». Besøkt 16. april 2020. [død lenke]
  17. ^ «Kalender – Norsk Skuespillerforbund». www.skuespillerforbund.no. Besøkt 22. april 2020. [død lenke]
  18. ^ Kulturdepartementet (8. november 2016). «Program for konferansen Kreativ arena». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 22. april 2020. 
  19. ^ «Nytt styre for Den Nationale Scene». Scenekunst. 4. juni 2015. Besøkt 16. april 2020. 

Eksterne lenker

}.mw-parser-output .navbox-inherit-textcolor{color:inherit}


Borghild Krane

Borghild Krane (født 7. februar 1906 i Storgata 104 i Tromsø, død 14. oktober 1997 i Oslo) var en norsk psykiater og forfatter og stifter av den tradisjonstro katolske bevegelsen Una Voce.

Liv og virke

Familie og utdannelse

Faren Petter Martin Krane, født 1876, drev bakeri i huset hvor hun ble født. Moren var Anna Ulfine Krane, født 1877. Broren overtok etter hvert bakeriet og drev det til utpå 1960-tallet, da det ble overtatt av Pedersens bakeri og konditori.

Krane tok examen artium i 1924 og reiste ut til USA i 1926. Der utdannet hun seg til bibliotekar før hun vendte tilbake til Norge og utdannet seg til lege og psykiater. I 1941 ble hun cand.med.[2] Fra 1943 til 1945 var Krane lege i Tromsø og senere ved flere sykehus i Tromsø og Oslo. I 1950- og -60-årene drev hun egen praksis innen psykiatri i Oslo.

I 1963 tok hun lisensiatgrad i litteraturforskning ved Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo basert på avhandling om Amalie Skrams diktning.

Forfatterskap

Kranes debutroman Følelsers forvirring kom i 1937,[2] den første romanen på norsk som handlet om lesbisk kjærlighet.[3] Året etter ga hun ut novellesamlingen Tre unge kvinner. Det var engang en student kom i 1940 og I håpets tegn om okkupasjonstiden i 1948. I 1972 publiserte hun Kvinner selv.

I tillegg til fem skjønnlitterære bøker skrev hun også om andre forfattere og deres tekster, blant annet om Amalie Skram og Sigrid Undset. Krane, Sigrid Undset og Cora Sandel var kvinnelige forfattere som skrev tekster som problematiserer klassemotsetningene i samfunnet. I novellen Anna (Tre unge kvinner, 1938) tematiserte Krane skyldfølelsen som resultat av klasseforskjellene, selv om hovedpersonen Anna gjør alt for å løsrive seg fra sin sosiale bakgrunn og komme frem i verden.

I årene 1965 til 1970 katalogiserte Krane Sigrid Undsets store boksamling på Bjerkebæk. Dette ble utført i sommerferiene og på egen bekostning. Hun ble en fremstående Undset-biograf godt kjent med Undsets tanker gjennom prosessen. Fader Jaki utpeker Borghild Krane som Undsets «fremste intellektuelle biograf». Kranes Sigrid Undset: Liv og meninger kom ut i 1970. Krane ser på Undsets essays, spesielt de om helgenene, som de beste stedene å bli kjent med henne. En gang da Krane spurte forfatteren om årsaken til hennes konvertering, fortalte Undset henne at hun var blitt «overbevist om at det den katolske kirke lærte var objektiv sannhet». Krane fnyser over tanken om at denne no-nonsense kvinnen skulle ha vært en romantisk drømmer konverterte bordi hun skulle ha blitt tiltrukket av middelalderen.

Katolisisme

Krane var oppvokst i et protestantisk miljø, men konverterte før hun var tretti år til katolisismen. Som reaksjon på andre vatikankonsils endringer av liturgien ble den konservative konvertitten aktiv i en tradisjonstro bevegelse som ønsket å bevare den latinske messen fra tiden før dette konsilet.

Hun var ved et opprop til forsvar av kirkens liturgiske arv i 1964, som vant en viss internasjonal tilslutning, blant initiativtakerne til Una Voce, en bevegelse som ble stiftet den 12. april 1966 i Roma.[4] Hun ble imidlertid ikke dens leder, det ble den medgrunnleggende tyske Erich Vermehren (1919-2005), som var Abwehr-agent under Andre verdenskrig som motarbeidet Hitler og hoppet av fra sin post i Ankara og gav britisk MI6 hjelp. Også han var katolsk konvertitt (1939) fra luthersk kristendom.

Bibliografi

Skjønnlitteratur

  • 1937: Følelsers forvirring, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket
  • 1938: Tre unge kvinner – noveller, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket
  • 1940: Det var engang en student, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket
  • 1948: I håpets tegn – okkupasjonsroman, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket
  • 1972: Kvinner selv, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket

Sakprosa

  • 1951: Amalie Skram og kvinnenes problem, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket
  • 1961: Amalie Skrams diktning. Tema og variasjoner, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket
  • 1970: Sigrid Undset. Liv og meninger, digital utgave fra Nasjonalbiblioteket

Referanser

  1. ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Borghild Krane, født Tromsø, (07.februar 1906 – 14.oktober 1997).», besøkt 25. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b «Borghild Krane». Store norske leksikon. 11. september 2019. Besøkt 28. juni 2020. 
  3. ^ Gerd Brantenberg, Bodil Espedal, Relsen Larsen og Astrid Torud: På sporet av den tapte lyst, Oslo: Aschehoug, 1986, s. 13. ISBN 8203154271.
  4. ^ FIUV, Kurzer geschichtlicher Abriß


Cora Sandel

Portrett av Cora Sandel.

Foto: Fra Nasjonalbibliotekts arkiv.
Minneplakett på bygningen der Sandel ble født

Sara Cecilia Gørvell Fabricius (1880–1974), kjent under pseudonymet Cora Sandel, var en norsk forfatter.

Liv og virke

Bakgrunn

Sara Cecilia Gørvell Fabricius ble født i Kristiania (Oslo). Hennes foreldre het Jens Schow Fabricius (1839–1910) og Anna Margareta Greger (1858–1903). Da hun var tolv år førte økonomiske problemer til at familien måtte flytte til Tromsø, hvor hennes far arbeidet som marineoffiser. Cora Sandel gikk på malerskole hos maleren Harriet Backer og reiste til Paris i 1905 da hun var 25 år. Hun bodde i Paris i 15 år. I 1913 giftet hun seg med den svenske skulptøren Anders Jönsson (1883–1965). I 1921 flyttet de til Sverige. Paret tok ut separasjon i 1922. Skilsmissen ble fullført i 1926, det samme året som Alberte og Jakob ble utgitt. Da var hun 46 år.

Forfatter

Under oppholdet i Frankrike begynte hun å skrive reiseskildringer og noveller. Diktningen hennes bærer preg av scenisk kvalitet og har en meget poetisk stil.

Alberte og Jakob (1926) ble den første i en trilogi sammen med Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Romanene om Alberte er en kvinnelig kunstners utviklingshistorie. Trilogien er sterkt inspirert av Cora Sandels eget liv. Alberte og Jakob forteller om livet i en nordnorsk by, Alberte og friheten er lagt til Paris i årene 1912-1913 og i Bare Alberte er handlingen lagt til både Norge og Frankrike.

I 2004 kom trilogien ut i en tekstkritisk utgave basert på førsteutgavene av bøkene. Dette fordi det i 1997 ble oppdaget at det var store uoverensstemmelser mellom disse og senere utgaver av bøkene, hvor både passasjer var blitt utelatt og ord hadde blitt byttet ut. Spesielt gjelder dette for Bare Alberte da det i 1941 ble fjernet tilsammen fire sider med politisk innhold. Passasjene, som ble sensurert av forlaget som måtte trå varsomt for ikke å bli overtatt av nazistene, inneholdt krasse utsagn om Tyskland og første verdenskrig.

Etterkrigsromanen Kranes konditori (1945) ble en enda større publikumssuksess, og ble dramatisert av Helge Krog bare noen måneder etter at boka kom ut. Romanen Kranes konditori handler om et tilfeldig møte mellom en mann og en kvinne på en kafé. Handlingen er konsentrert rundt dette møtet og hvordan sladderen og snakket om de to utvikler seg. Stykket er blitt satt opp med jevne mellomrom helt fram til i dag. Kranes konditori ble også filmatisert av den danske regissøren Astrid Henning-Jensen i 1951.

Romanene hennes førte til at hun fikk en umiddelbar plass i skandinavisk kanon, men det var ikke før 1960-tallet at hun fikk et gjennombrudd for et engelskspråklig publikum.

Hun ble hedret med St. Olavsorden i 1957.[9] Hennes hjem i Tromsø, bygget i 1838, huser nå Perspektivet Museum.[10]

Både i Tromsø og i Stavanger er hun hedret med Cora Sandels gate.

Til tross for stor litterær suksess skjulte Sara Fabricius seg bak sitt pseudonym og levde et nokså tilbaketrukket liv. Hun døde i Uppsala.

Bibliografi

  • Alberte og Jakob, roman 1926
  • En blå sofa, noveller 1927
  • Alberte og friheten, roman 1931
  • Carmen og Maja, noveller 1932
  • Mange takk doktor, noveller 1935
  • Bare Alberte, roman 1939
  • Dyr jeg har kjent, noveller 1946
  • Kranes konditori, roman 1945 (filmatisert i 1951, Kranes konditori)
  • Figurer på mørk bunn, noveller 1949
  • Kjøp ikke Dondi, roman 1958
  • Barnet som elsket veier, tidligere uutgitte noveller og tegninger, 1973

Litterære priser (utvalg)

  • 1948 – Tidningen VIs litteraturpris

Referanser

  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id sandel-cora, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Pseud. For Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, Norsk biografisk leksikon ID Cora_Sandel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, oppført som Sara Fabricius, Norsk kunstnerleksikon ID Sara_Fabricius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b KulturNav, oppført som Sara Fabricius, KulturNav-ID 698d462e-324a-4c3b-9d42-49bf4201fc48, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Cora_Sandel[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Svenskagravar.se, www.svenskagravar.se, oppført som Fabricius, Sara Cecilia Margareta, besøkt 4. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Cora_Sandel[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Tildelinger av ordener og medaljer, besøkt 21. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Torgersen, Rolf Normann (1987). Ordener. Nye Atheneum. ISBN 8273341488. 
  10. ^ «Perspektivet Museum». 

Litteratur

  • Øverland, Janneken. Cora Sandel : en biografi (Gyldendal 1995) ISBN 82-05-22366-1 – Les i fulltekst

Eksterne lenker

Forrige mottaker:
Gabriel Scott 		Vinner av Gyldendals legat

(1937)
 Neste mottaker:
Arthur Omre
}.mw-parser-output .navbox-inherit-textcolor{color:inherit}