Per Knutsen (1951–2022)[3] var en norsk forfatter og dramatiker.
Han skrev flere romaner og skuespill, både for barn, ungdom og voksne. Wam & Vennerød-filmene Lakki og Sebastian er basert på Knutsens romaner Gutten som kunne fly og Svart Cayal.
Bibliografi
1976: Gutten og ørna (barnebok), Gyldendal
1977: Du må plante flere blomster Lina-Liv (barnebok), Gyldendal
1978: Jeg vil ikke (barnebok), Gyldendal
1980: Utpå Vestfjorden seiler mi skute (barnebok), Gyldendal
1982; Gull og sølv (barnebok), Gyldendal
1984: Trilofytten (fantasyroman for ungdom), Cappelen
1984: Mordere (roman), Gyldendal
1986: Fiskerens datter (roman), Cappelen
1988: Svart cayal (ungdomsroman), Cappelen
1988: Gutten som kunne fly (ungdomsroman), Cappelen (utgitt på nytt med tittelen Lakki i 1992)
1989: Edel har fest (skuespill), Cappelen (Den Nationale Scene, Oslo Nye Teater)
1991: Er du naken? (skuespill for ungdom), Eide (Den Nationale Scene)
1992: En dannet kvinne (skuespill), Eide (Den Nationale Scene)
1994: Svømmersken (ungdomsroman), Cappelen (Nominert til Brageprisen)
1995: Rått parti (ungdomsroman), Cappelen
1996: Supergutt (ungdomsroman), Cappelen
1997: Høytrykk (kriminalroman), Cappelen
1998: Jentekrigen (ungdomsroman), Cappelen
1999: Tigermelk (kriminalroman), Cappelen
2000: Vil du ha meg? (ungdomsroman), Cappelen – nominert til Kritikerprisen for barne- og ungdomslitteratur
2001: Å salte et hjerte (roman), Cappelen
2002: Hitlers tunge (roman), Cappelen
2003: Hilsen en som elsker deg (ungdomsroman), Cappelen
2004: Frøken Markussens rykte (roman), Cappelen
2005: Luft og kjærlighet (ungdomsroman), Cappelen
2006: Utakk (roman), Cappelen
2007: Kyss med ketchup (ungdomsroman), Cappelen Damm
2010: Gamle menns elskov (roman), Cappelen Damm
2013: Jobb for tøffe gutter (ungdomsroman), Cappelen Damm
2016: Broren til Hugo (roman), Cappelen Damm
2021: Nakken vil ikke bøye seg (roman), Cappelen Damm
Priser
Kritikerprisen for barne- og ungdomslitteratur 1982
Ellen Hofsø (født 28. januar 1948) i Bodø, er en norsk forfatter og sosionom. Hun bodde i flere år på Stokmarknes, men er i dag bosatt i Krokstadelva. Hun debuterte med romanen Ingen utgang i 1984, og har blant annet skrevet om psykiatri og rusmisbruk. Hennes siste bok, er ungdomsromanen Elvesang. Det er en historisk roman som handler om transporten av kvenske barn fra svensk Tornedalen til Troms på 1860-tallet.
Hofsø er representert i antologien Circum Polaris, som ble utgitt av Nordnorsk Forfatterlag i 1997. Boka Til Sara er oversatt til nordsamisk (Sárái, 2007), og ungdomsromanen Ikke si det til noen er oversatt til dansk (Sig det ikke til nogen, 1991).
Bibliografi
Ingen utgang – roman, Pax 1984
Asalias fall – roman, Pax 1986
Ikke si det til noen – ungdomsroman, Pax 1989
Det er noe jeg må si deg – ungdomsroman, Solum 1991
Glemselens elv – roman, Aschehoug 1995
Paradis og reddfis – barnebok, Omnipax 1999
Stikk deg fri! – barnebok, Omnipax 2002
Til Sara – ungdomsroman, Davvi girji 2007
Elvesang – ungdomsroman, CálliidLágádus 2017
Soldråper – ungdomsroman, CálliidLágádus 2020
Messe for de navnløse – roman, CálliidLágádus 2023
Mari Kjetun (født 20. februar 1966 i Bodø) er en norsk forfatter og skribent fra Asker. Kjetun er medlem av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere[2] og er utdannet økonom.
Hun debuterte på Gyldendal med barneboka Tyver, trøbbel og en lysende komet i 2009, som vant Gyldendal og Norlis konkurranse om beste barnebokmanus i 2008.[3] Oppfølgeren Røre, rabalder og en sulten sjiraff kom i august 2010 på Gyldendal.[3] Begge er også utgitt som lydbok på Lydbokforlaget, innlest av Cici Henriksen.[4]
I 2011 kom boka Helt Max i dyreparken beregnet på barn som akkurat har lært å lese. Oppfølgerne er Helt Max i Afrika (2012), Helt Max fyrtårnflaks (2013) og Helt Max fallskjermsjiraff (2014) – samtlige illustrert av Johan Egerkrans.[5]
I 2014 kom ungdomsromanen I sjuende himmel – NOT! på Gyldendal.[6]
Kjetun har også skrevet for Saltos bokhylle på Gyldendal Undervisning, hvor hun i 2014 kom med titlene Pilotpiratene og Kattekameratene,[7] i 2015 med Sara Sol[8] og i 2016 med Hulesteinens hemmelighet.[9]
I 2017 skrev hun manus til musikkdramaet «Gru, glam & glitter!» for Den kulturelle skolesekken i Akershus. Stykket ble vist 35 ganger for over 6500 elever[10].
I 2019 ble hennes første faktabok «Svaret er sjiraff» utgitt på Cappelen Damm. Boka er ei lettlestbok i serien «Løveunge»[11]. I 2022 kom «Søt og farlig» i samme serie. I 2023 kom faktaboka «Verdens rareste» ut i serien «Min første leseløve», også på Cappelen Damm[12].
Hun er utgitt på svensk og dansk: I 2012 kom Mera Max: Max i djurparken og i 2013 Mera Max : Max i Afrika på Rabén & Sjögren.[13] I 2014 kom Helt Max i Afrika som e-bok i den danske skoleportalen Villeby og i 2015 utga Forlaget Carlsen Max i zoo og Max i Afrika.
Kjetun skriver også interiørreportasjer og reiselivsartikler i norske ukeblader og magasiner.
Bibliografi
Tyver, trøbbel og en lysende komet, barnebok, Gyldendal (2009)
Røre, rabalder og en sulten sjiraff, barnebok, Gyldendal (2010)
Helt Max i dyreparken, barnebok, Gyldendal (2011)
Helt Max fyrtårnflaks, barnebok, Gyldendal (2013)
Helt Max i Afrika, barnebok, Gyldendal (2012)
I sjuende himmet. NOT, ungdomsbok, Gyldendal (2014)
Helt Max fallskjemsjiraff, barnebok, Gyldendal (2014)
Skuespiller Karoline Øyan utkledt som Pulverheksa under en opplesning fra bokserien om henne under Oslo bokfestival 2010.
Ingunn Aamodt (født 1965) er en norsk forfatter og illustratør.
Ingunn Aamodt er utdannet lærer i kunst og håndverk, og arbeidet i flere år som avdelingsleder i en barnehage. Hun er nå forfatter på heltid.
Aamodt skriver barne- og ungdomslitteratur, og er særlig kjent for bøkene om Pulverheksa (hovedsakelig Omnipax forlag), for de yngste barna. Hun skriver imidlertid for alle aldersgrupper. Sjangermessig er forfatterskapet variert, med både billedbøker, romaner, faktabøker, grøssere og fantasy. I sine ungdomsbøker har hun blant annet nyskrevet Romeo og Julie i en norsk samtidskontekst (Romeo og Javeria, 2007) og behandlet transvestittisme (En søster i skapet (2005).
I 2006 ble Aamodt nominert til Brageprisen for faktaboka Tutankhamon. I 2008 mottok hun Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for sitt samlede forfatterskap. I 2018 mottok hun Barnas Bokpris for Dukkens rette eier.
Sammen med Arne Svingen og Jon Ewo har hun gitt ut grøsserserien Marg & Bein, som kommer ut på Cappelen Damm forlag.
Bibliografi
1998: Pulverheksa får besøk
1999: Pulverheksa på fisketur
2000: Pulverheksa redder tyven
2000: Klart du er kunstner!
2001: Kaniner til salgs (illustrert av Hege Bø)
2001: Kaptein X og Fabedullas Magiske Tryllebok
2001: Når sola går ned i Limanaki
2002: Pulverheksa lager bursdagsfest
2002: Når latterbjørner gråter
2003: Jakten på spansk dronning
2003: Pulverheksa på Frossenfjell
2003: Ine og Morti Kofisi
2004: Metall-Mats (illustrert av Rune Lyngby)
2005: En søster i skapet
2005: Ine og Morti Kofisi. Gifte-fise-festen (illustrert av Anders F. Kaardahl)
2005: Metall-Mats. En svensk ridder (illustret av Anders Nygaard Pedersen)
2005: Den store Pulverheksboka (inneholder Pulverheksa får besøk, Pulverheksa på fisketur og Pulverheksa redder tyven)
2006: Pulverheksa og plageånden
2006: Tutankhamon. Livet – kjærligheten – døden (illustrert av Kari Sortland)
2007: Pulverheksa og Skattesnusk
2007: Kannibalen
2007: Den andre store Pulverheksboka (inneholder Pulverheksa lager bursdagsfest, Pulverheksa på Frossenfjell og Pulverheksa og Plageånden)
2007: Grusom spådom
2007: Romeo og Javeria
2008: Vampyrnatten
2008: Pulverheksa og Julenissen
2008: Siste Bane
2009: Marlena Evensen
2009: Pulverheksa og Krokodillen
2009: Hokus og Pokus, sier Pulverheksa
2009: Bøddelen
2010: Dukken
2010: Pulverheksa leter etter Grønnskollingen
2010: Hvor er småtrollene, sier Pulverheksa
2010: Den tredje store pulverheksboka (inneholder Pulverheksa og Skattesnusk, Pulverheksa og Krokodillen og Pulverheksa leter etter Grønnskollingen)
2010: Hot i syden (Marlena Evensen 2)
2011: Cat fight (Marlena Evensen 3)
2011: Kjøtt og blod
2011: Pulverheksa og Drømmeprinsen
2012: Pulverheksa på ball
2012: Beistet
2013: Frank
2013: Den fjerde store pulverheksboka (inneholder Pulverheksa og Drømmeprinsen, Pulverheksa på ball og Pulverheksa hjelper Julenissen)
2014: Snart sexten (Marlena Evensen 4)
2014: Bakeren og månen
2014: Pulverheksas påskekrim
2014: Pulverheksas julebord
2015: Usynlige Snefrid og Nusselige Mus (illustrert av Anna Fiske)
2015: Party! (Marlena Evensen 5)
2015: Pulverheksa og trollet
2015: Grusomme favoritter
2016: Pulverheksa på ferie, Cappelen Damm
2016: Fossegrimen
2017: Gran finale (Marlena Evensen 6)
2017: Pulverheksa på ball
2017: Dukkens rette eier
2017: Bæ, bæ lille lam : gikk på restaurant
2017: Pulverheksa kler seg ut
2017: Kannibalen. Vampyrnatten
2018: Pulverheksa har bursdag
2019: Pulverheksa og valpen
2019: Trollkongens belønning : Skrømt 1 (lydbok)
2019: Nisser og dverger bygger i berget : Skrømt 2 (lydbok)
2019: Draugen varsler om død : Skrømt 5 (lydbok)
2020: Pulverheksa og spøkelset på slottet
2021: Pulverheksa hjelper Pokus å fly
2022: Pulverheksa feirer halloween
2023: Pulverheksa : de klassiske historiene
2023: Pulverheksa og Tannfeen
2024: Pulverheksa og ufoen
2025: Pulverheksa og panteren
Priser
Skolebibliotekarforeningens litteraturpris 2008, for samlet forfatterskap
Ingeborg Arvola (født 1974) er en norsk forfatter som debuterte høsten 1999 med romanen Korellhuset. Arvola er kven [3].
Bakgrunn og utdannelse
Arvola er oppvokst i Tromsø, og bosatte seg senere i Oslo. Hun har grunnfag i teatervitenskap og litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Priser
For sitt forfatterskap har hun mottatt flere priser. Hun mottok Cappelenprisen i 2004. For romanen Ingen dager uten regn ble hun tildelt Havmannprisen 2008.[4] Arvola fikk også Kulturdepartementets litteraturpris 2019, for ungdomsboken Buffy By er talentfull. I november 2022 vant hun Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur for voksne med boken Kniven i ilden.[5]
Romanen Kniven i ilden. Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet er nominert til Nordisk råds litteraturpris.[6]
Arvola på teaterscenen
Høsten 2023 ble Arvolas kritikerroste trilogi om Buffy By satt opp på teaterscenen av Kvääniteatteri, med premiere 26. oktober på Halti kulturscene.[7] Kvääniteatteris eget ensemble ble forsterket av blant andre Helén Vikstvedt, Lene Kongsvik Johansen, Teodor Janson, Frank Jørstad og Aslak Hartberg i det kunstneriske teamet. Astrid Serine Hoel spilte hovedrollen som Buffy.
Familie
Ingeborg Arvola er datter av lyrikeren Liv Lundberg (1944–2022).[8]
Bibliografi
1999: Korellhuset (roman), Cappelen
2000: Livet i et skilpaddeskall og andre historier (novellesamling), Cappelen
2000: Blod, snørr og tårer (ungdomsroman), Cappelen
2003: Straffe (roman), Cappelen
2004: Forsiktig glass (roman), Cappelen
2006: Bare et steinkast (skuespill)
2006: Monsterrytter (novellesamling), Cappelen
2007: 40 postkort (roman), Cappelen
2008: Ingen dager uten regn (ungdomsroman), Cappelen
^NRK (30. april 2009). «Havmannprisen til Arvola». NRK. Besøkt 13. januar 2022. «Havmannprisen er landets eneste nordnorske litteraturpris som hvert år kårer en vinner blant alle landsdelens bokutgivelser. Forfatteren Ingeborg Arvola (f.1974) får prisen for romanen «Ingen dager uten regn».»
^«Liv Lundberg er død». Den norske forfatterforening. 12. januar 2022. Arkivert fra originalen 12. januar 2022. Besøkt 12. januar 2022. «Datteren Ingeborg Arvola forteller at hun satt og snakket til henne mens Liv så ut til å sove.»
Karen Anne Buljo (født 1964) er en norsk samisk forfatter, bosatt i Alta.
Buljo skriver på nordsamisk, og forfatterskapet omfatter mest bøker rettet mot barn og ungdom.[1]
Hun bidro med tekst til Mari Boines album Alva fra 2024, og ble for det nominert til Edvard-prisen 2025 i klassen tekst sammen med Boine, Rauni Magga Lukkari, Ella Marie Hætta Isaksen og Rawdna Carita Eira.[2]
Bibliografi
2001: Dille : din tur – samisk versjon, Vox
2006: Ábifruvvá – joik, Iđut
2007: Pelle Njoammil – dramatikk, Davvi Girji
2008: Stephen Borrough – barnebok, Davvi Girji
2008: Jeg hvisker en hemmelighet til meg selv – dikt på bokmål, eget forlag
2010: Kristoffer ja Lálla – ungdomsbok, Iđut
2011: Áfruvvá : Havfruen – barnebok, Iđut
2011: Nieidagorži : Pikefossen – barnebok, Iđut
2014: På vei til de åtte årstider land : solas og vindens folk/Beaivváža ja biekka olbmot – språkkurs i nordsamisk sammen med Hege Jensen, med CD
2018: Šiellaspeajal – dikt, Davvi girji
2019: Amulettspeilet – utgave på bokmål, Davvi Girji
2025: Árrangáttis árrangáddái : fortellinger fra stjernehimmelen og andre samiske eventyr – parallell tekst på nordsamisk og bokmål, Vigmostad & Bjørke
Thomas Leikvoll (født 1970) er en norsk komiker, manusforfatter og programleder.
Leikvoll startet karrieren som værmelder og programleder på TV3.[1] I 1990-årene ledet han en rekke programmer på TV3, deriblant Super Rebus, TV3 julekalender, Juniorsjansen, La kamera gå og Rett i baret. Etter et kort opphold i shoppingkanalen Canal M, begynte han i TV 2 i 1999. Her var han reporter i God kveld, Norge!, programleder for sommerprogrammet Zoom (2002), Filmstriper (2005/2006) og manusforfatter og programleder for portrettserien Hele historien. I tillegg har han vært programleder for vorspiel- og nachspielsendingene i forbindelse med Gullruten. Våren og sommeren 2008 var han programleder for Guiness Record TV. I 2012 gikk han til den nyetablerte Canal9 hvor han ledet et reiseprogram.[2]
Han har utgitt bøkene Kjendishåndboka og Toastmaster manualen (sammen med Erling Arvola).[1]
Referanser
^abSchage, Nina (12. juni 2006). «- Du bør være singel». Nettavisen (på norsk). Besøkt 29. juni 2024.
Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»[6]; 1865–1926) var en norsk forfatter og filolog.
Familie
Hans E. Kinck var sønn av distriktslege Otto Theodor Kinck (1832–1903) og Hanna Guliante Johannessen (1840–1923).[7] Han var nevø av filologen Hans Ernst Kinck.
Kinck giftet seg med cand.real. Minda Ramm (1859–1924) i 1893. Hun virket selv som litteraturkritiker og oversetter, og ga ut fire skjønnlitterære verk, bl. a. Lommen (1898) og Fotfæstet (1918). Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette. Datteren Eli giftet seg i 1937 med filologen og litteraturkritikeren Hallvard Lie.[8]
Barndom og oppvekst
Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke malerier, også portretter av kone og barn.
Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra Valdres.[9] Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn «i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev ugresset vekk fra sin hage»(Gierløff 1923).
Litt før Hans E. Kincks fylte to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i Ytre Namdalen. Da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene.
«Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke tolk og fingersproget for å komme til forståelse med ham.» (Gierløff 1923, 13)
I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag.
Da Hans E. Kinck var ti år gammel, flyttet familien til Tangerås i Strandebarm i Hardanger. Dette innebar en stor miljøendring. Kinck opplevde at Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger var mer rasjonalistisk.
«For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt lusing. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og balladeagtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.» (Gierløff 1923, 26)
Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket.
Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far.
«Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. «Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!» sa han.» (Gierløff 1923, 49).
Senere ble han også kjent med Kristiania og de brede østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa.
Kinck, malt av Harald Brun i 1908.
Utdannelse
Hans E. Kinck tok examen artium i 1884 og studerte deretter dels i Tyskland og dels i Norge. Han vurderte å studere medisin, men satset så på filologistudier. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, norrønt, norsk og tysk. Som særpensum la han opp Goethe og Wergeland.
Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda-diktningen og ballader som skulle få stor betydning for ham som dikter. Avhandlingen ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda, der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen Storhedstid og den enestående kulturpsykologiske novellen Mot ballade som utkom etter hans død i 1926.
Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville.
Forfatterskap
Hans E. Kinck (til høyre) sammen med Gerhard Munthe og Carl W. Schnitler i Hallingdal, trolig i begynnelsen av 1920-tallet
Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann, men valgte forfatterskapet. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger verkene hans.
Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien Sneskavlen brast), dramatiker (eksempelvis Driftekaren) og essayist (f.eks. Storhedstid, Mange slags kunst). Men aller høyest rager han i ettertiden som novellist (f.eks. samlingene Flaggermusvinger, Trækfugle, og den kulturpsykologiske novellen Mot ballade). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ypperste novellist.
De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med Syden, slik som i den nærmest klassiske novellen Chrysantemum og kunstnernovellen Renessance, begge fra samlingen Trækfugle (1899).
Gjennombruddsverket var samlingen Flaggermusvinger (1895), som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag:
«Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Andersen 2001, 305)
Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. Keisarinnepæretreet). Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen Den nye Kapellanen. Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for «medlidenhetens krise» (jf. Dina Leas bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. Den lille hvide Dame). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står Hvidsymre i Utslåtten, Chrysantemum og Vårvinden går i det grønne i en særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i Sneskavlen brast.
Erik Rudeng skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren Mads Wiel Nygaard:[10]
«(Kinck)var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen.»[11]
Hans E. Kincks forfatterskap har blitt regnet som vanskelig, eller som litteratur for de få; andre har fremhevet hans evne til å gi språket poesi og musikalitet.[trenger referanse] I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk Agilulf den vise, skrev den kjente, danske kritikeren Sven Lange (1868–1930) at Kinck er «en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!».[12]
Kinck og Bjørnson
Frem til 1890 viste Kinck seg tydelig påvirket av J.S. Welhaven, men senere frigjorde han seg fra den bundne formen. Han sa en gang at et dikt «skal være som et bryst som ånder». Til Bjørnson sa den unge Kinck at han følte seg ensom og fremmed blant nyromantikerne og «de dekadente». Bjørnson sa seg enig med en oppmuntring: «For det som De strever med, det er lenger fremme, det kommer en gang til å avløse tåken.» Han mente Kinck i større grad skulle gjennomarbeide bøkene sine, som Huldren og Ungt folk, men Kinck foretrakk å skildre et friskt førsteinntrykk, ikke en omstendelig utpensling der spontaniteten var borte.[13]
Bjørnson kom også med en formaning om at Kinck måtte love seg selv og sin kone aldri å skrive slikt som kunne vekke usedelige tanker hos leseren. Hittil hadde jo Kinck vært «så fin på det punkt», sa Bjørnson: «Fortsett med det!» Bjørnson skrev om Kinck at «hans bondeskikkelser stiger lyrisk opp som dalens og fjellets utløste innhold. Bygdefolket er en mangestemmet forkynnelse av naturen de lever i og bakser med. I forståelse av det overgår han alle bondemålsdiktere tilsammen.» Men utgivelsen av Sus høsten 1896 imponerte ikke Bjørnson. «Egentlig holder De på med dette emne bestandig,» skrev han. «Men en gang må det da bli levende bilder i stedet for dette forbannede bavl.» Avsluttende anbefalte han Kinck å reise en tur til Italia.[14]
Kinck hadde søkt hjelp og rettledning fra Bjørnson, som viste seg så dominerende at Kinck trakk seg tilbake. Han oppsøkte likevel Bjørnson da de begge var i Roma i 1898, men skal ha sagt til Christian Gierløff at det hadde vært best at han aldri hadde møtt Bjørnson personlig. Det toppet seg med Kincks artikkelserie Italienere i 1904, med blant annet et kritisk portrett av Gabriele d’Annunzio.[15] Bjørnson var i harnisk da han skrev et skarpt forsvar for d’Annunzio, noe Kinck besvarte med en ironisk takk.[16]
Han var kommet til å mislike Bjørnson for «hans påtrengende herskesyke og faderlighet». Kinck har selv påpekt likheten med skoledirektøren i Doktor Gabriel Jahr. Særlig reagerte Kinck på Bjørnsons skiftende standpunkter i unionsstriden og i spørsmålet kongedømme/republikk, et innslag av overfladiskhet og opportunisme som tydet på en mangel på ekte varme, ekte overbevisning. Kinck ga uttrykk for at Bjørnsons rolle som dikterhøvding og nasjonalskald måtte oppleves tyngende. I sin skildring av Giosuè Carducci skriver Kinck at en nasjonalskald skal ganske enkelt være landets største strupe, «han skal artikulere de mest alminnelige lyder», og Kinck uttrykker sin beundring for «den slags firskåren vitalitet».[17]
Kinck hadde ingen sans for dikterhøvdinger, for nå hadde folket «trådt sine barnesko» og trengte ikke ledes lenger. Kinck skrev at Bjørnsons sterke side «ikke var pannehvelvet» – ikke mye bak pannebrasken. Kinck påtalte også at det ble sagt om Bjørnson at han «er bare seg selv, herlig utadvendt, uten en dunkel krok», der Kinck reagerte på idolisering av et selv uten dybde. Er det noe å etterstrebe? Bjørnson var opptatt av å vekke og samle, han vokste i kampen, mens Kinck skydde den for i stedet å vekke folk til selverkjennelse og ettertanke.[18]
Suttungteatrets oppføringer av Kinck
Kincks dramaer er blitt betraktet som lesedramaer, men Suttungteatret på Tangen i Hedmark skapte tradisjon for hans dramatikk på scenen. Fra 1965 til 1988 ble de fleste av hans dramatiske verk oppført på Suttungteatret:
1965: Mot Karneval av Hans E. Kinck. Studentframføring, fem kvinnelige skuespillere delte på hovedrollen over fem akter. Stykket varte ti timer.
1966: Bryllupet i Genua av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
1967: Lisabettas Brødre av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
1968: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Stykket varte i fem timer. Denne oppsetningen regnes som en teaterhistorisk bragd.
1972: Rindalslegret av Hans E. Kinck, regi Kjell Larsson/Oddvar Halrynjo. Kjell Larsson spilte hovedrollen Vraal.
1975: Den siste gjest av Hans E. Kinck, regi Svein Gundersen. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Stykket varte sju timer, og ble filmet av NRK. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og Suttungteateret ble kalt «Norges dristigste teater».
1979: Mot Karneval av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte hovedrollen som Niccolo Machiavelli. Stykket varte i sju timer.
1982: Agilulf den vise av Hans E. Kinck, regi Ingrid Elise Wergeland.
1983: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen.
1987: På Ekrernes gård av Hens E. Kinck, regi: Kristin Lyhmann.
Minnesmerker
Kincks barndomshjem i Strandebarm er åpnet for publikum i samband med de årlige Kinck-dagane[19], en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Storm Munch overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet.
I Strandebarm sentrum har billedhugger Gunnar Jansons Kinck-hode i bronse fått en fin plassering.
På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926.
Foran Deichmanske hovedbibliotek ved Regjeringskvartalet i Oslo står det et portrett i bronse av Kinck, på sokkel av granitt. Portrettet er utført av Gunnar Janson i 1932.[20]
I Stavanger er han hedret med Hans E. Kincks gate i Tjensvollskråningen i Hillevåg bydel.
Kinck på lydbok, film og fjernsyn
Torleif Kippersund har lest inn en rikt utstyrt lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra Flaggermusvinger (1895), utg. av Koien arbeidsteater, 2337 Tangen. Her bidrar Øyonn Groven Myhren med sang. Musikk: Wolfgang Plagge.
Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst Eivind Groven og Ludvig Irgens-Jensen.
De tre novellene Hvidsymre i utslåtten, Felen i vilde skogen og Den nye kapellanen ble filmatisert i 1992 av Emil Stang Lund under tittelen Flaggermusvinger.
Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen Naar æbler modner sig.
Bibliografi
Skuespillet Mellem togene, utgitt på Aschehougs forlag i 1898
1892: Huldren, roman
1893: Ungt folk, roman (på engelsk 1929: A Young People)
1895: Flaggermusvinger, noveller.
1896: Sus, roman
1897: Fra hav til hei, noveller
1898: Hugormen, roman
1898: Mellem togene, drama
1898: Saetesdalen, roman
1899: Trækfugle og andre, noveller
1900: Fru Anny Porse, roman
1901: Vaarnætter, noveller
1902: Doktor Gabriel Jahr, roman
1903: Naar Kærlighed dør, noveller
1904: Italienere, sakprosa
1904: Emigranter, roman
1905: Præsten, roman
1906: Livsaanderne, noveller
1906: Agilulf den vise, drama
1907: Gammel Jord, essays
1908: Driftekaren, drama
1909: Masker og mennesker, noveller
1910: Den sidste gjest, drama
1911: Bryllupet i Genua, drama
1911: En penneknegt, essays
1913: Paa Ekre’rnes gaard, drama
1915: Mot karneval, drama
1916: Renæssanse-mennesker, sakprosa
1917: Kirken brænder, noveller
1918–19: Sneskavlen brast I – III, roman
1919: Stammens Rost, essays
1920: Guldalder, noveller
1920: Rormanden overbord, sakprosa
1921: Lisbettas brødre, drama
1921: Mange slags kunst, sakprosa
1922: Steder og folk, sakprosa
1922: Fra Fonneland til Svabergsveen, noveller
1923: Herman Ek, roman (sammenarbeidet av Sus og Hugormen)
1924: Storhetstid, sakprosa
1925: Paa Rindalslægret, drama
1925: «Italien og vi», sakprosa
1926: Mot ballade, novella
1926: Foraaret i Mikropolis, noveller
1927: Mands hjerte, lyrikk
1928: Kunst og kunstnere, essays
1929: Torvet i Cirta, noveller
1951: Sagaenes ånd og skikkelser, sakprosa
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hans-E-Kinck, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abProleksis Encyclopedia, oppført som Hans Ernst Kinck, Proleksis enciklopedija-ID 30938[Hentet fra Wikidata]
^abBrockhaus Enzyklopädie, oppført som Hans Ernst Kinck, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kinck-hans-ernst[Hentet fra Wikidata]
^abNorsk biografisk leksikon, oppført som Hans Ernst Kinck, Norsk biografisk leksikon ID Hans_E_Kinck, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Hans_E_Kinck[Hentet fra Wikidata]
^Bjarne Berulfsen: Norsk uttaleordbok, Aschehoug 1969, s. 4.
^«eMuseum». kio.emuseum.com. Oslo kommune – Kulturetaten. Arkivert fra originalen 12. mars 2017. Besøkt 9. mars 2017. «Kunstner: Gunnar Janson (1901-1983) Mål: Skulptur: 50 x 33 x 39 cm Sokkel: 248 x 37 x 37 cm Materiale/teknikk: Skulptur: Bronse Sokkel: Granitt, rød Beskrivelse: Portrettbyste til hals, frontal, liten plint. Nokså finmodellert. Historikk: Bronsebyste fra 1932 av forfatteren og filologen Hans E. Kinck (1865–1926).»
Sara Margrethe Oskal (født 1970) er en samisk forfatter, skuespiller og kunstner fra Kautokeino.
Hun gikk ut fra Teaterhögskolan i Helsingfors, Finland i 2003. I januar 2010 disputerte hun med sitt kunstneriske utviklingsarbeid Skealbma ut i verden – samisk gjøglertradisjon i fortellinger og joik, og moderne sceneuttrykk ved Kunsthøgskolen i Oslo.[2] I 2009 hadde hun urpremiere på forestillingen The Whole Caboodle – Full Pakke – Guksin Guollemuorran Riddu Riđđu festivalen. Hun har spilt den prisvinnende soloforestillingen på festivaler i Norge, Finland, Sverige, Island, Estland, Russland og Australia, USA og Canada.
Hun har markert seg som forfatter, dramatiker, regissør og filmskaper. Hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2016 med diktboken savkkuhan sávrri sániid – utrettelige ord.
Hennes første langfilm var Tundraens voktere – Eallogierdu fra 2023, hvor hun stod for både manus og regi.[3] Hun spilte en av hovedrollene i TV-serien Heajastallan – Bryllupsfesten som gikk på NRK i 2026.[4] For serien ble hun nominert til Gullruten 2026 i klassen beste skuespiller hovedrolle.[5]
Filmskaper
Tundraens voktere – Eallogierdu (2023) – spillefilm med manus og regi av Oskal
ARA – BÁLGGIS – kortfilm laget gjennom Native Slam prosjektet sammen med Katk Akuhat-Brown og Enchota Killsnight. Premiere. Maoriland Filmfestival, New Zealand/Aoteraroa, 2016.
Aurora Keeps an Eye on You Guovssahas oaidná du – Manus og regi: Sara Margrethe Oskal. Produsent: Freedom From Fear, Mona Hoel. Premiere: Tromsø Internasjonal Film Festival 2015, tiff.no
Regi
Gávvilis rieban / Den lure reven, Márkomeannu, 2015
Sami Grand Prix 2015, Sami Easterfestival, Kautokeino, 2015
The Sound Of Sápmi, Beaivváš Sámi Našunal Teáhter, 2014
ČSV-republihka, av Siri Broch Johansen
Samenes aften, en cabaret av og med Siri Broch Johansen, 2011.
Beaiveálgu, hørespill basert på romanen med samme tittel av Anders Larsen, Davvi Girji 2010.
Vajálduvakeahtes deaivvadeapmi, en studentproduksjon om Johan Turi, ved Samisk høgskole, 2010.
Skuespiller – et utvalg
Áile ja áhkku, kortfilm av Silja Somby, 2015.
La Dans du la Renne, Frankrike, 2014
Arktisk hysteri, av Rawdna C. Eira og Mette Brandzeg. Regi: Mette Brandzeg, 2012.
Juletrollet, kortfilm av Marja Bål Nango, 2011.
Nils Holgerssons wunderbare Reise mit dem Wildgänsen, (Niila) Regi: Dirk Regel, ARD, 2011.
The Whole Caboodle – Full Pakke – Guksin Guollemuorran, av og med Sara Margrethe Oskal. Regi: Thea Stabell og Anitta Suikkari 2009-2011, 2014, 2015.
En Kvinne – Nissonolmmoš, tre monologer (Oppvåkningen, Vi har alle samme historie, En ensom kvinne) av Dario Fo og Franca Rame. Regi: Harriet Nordlund, Beaivváš Sámi Teáhter, 2005.
Momo og kampen om tiden, basert på boken av Michael Ende. Regi: Anne Meek, Nordland Teater, 2001.
Stol på ministeren, (Marit Jaha) i 1997. Regi: Paul Anders Simma. For denne rollen ble hun nominert til den finske filmprisen Jussi, i klassen for Beste kvinnelige hovedrolle.
Brødrene Dal og legenden om Atlant-is, (Lita Tavle). Regi: Kalle Fürst, NRK, 1994.
Gullspråket, en monolog av Ailo Gaup. Regi: Svein Birger Olsen, Beaivváš Sámi Teáhter, 1991.
Heajastallan – Bryllupsfesten, TV-serie, 2026
Bibliografi
váimmu vuohttume – poesi på nordsamisk, Iđut 2006
Berceau de mon cæur/Kavell ma c´halon/váimmu vuohttume – poèmes de Sara Magrethe Oskal, photographies de Matyas Le Brun, Editions Delatour France, 2014
Guksin Guollemuorran – The Whole Caboodle – teatermanus på nordsamisk og engelsk, utgitt av dramatikeren, 2009
Samisk gjøgler ut i verden – boka er basert på hennes kunstneriske utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo, Davvi Girji 2010
savkkuhan sávrri sániid – poesi på nordsamisk, Iđut 2012
Utrettelige ord – oversatt til bokmål, 2014
Skelbmošit máilmmi lávddiin – Davvi Girji 2014
Representert i
Beauty and Truth/Čáppatvuohta ja duohtavuohta – antologi, Orkana Akademisk 2014
Whispering Treasures, an anthology in English – Davvi Girji 2012
Aperçu de littérature sami – redaktør og prosjektleder for Samisk Forfatterforening/Sámi Girječálliid Searvi, 2011
Beaiveálgu – et hørespill dramatisert sammen med medforfatter Karen Anne Buljo, basert på romanen med samme tittel av Anders Larsen, Davvi Girji 2010
Referanser
^abSvensk Filmdatabas, SFDb person-ID 237011, besøkt 15. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
Tommy Wirkola (født 1979)[3] er en norsk filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Wirkolas første langfilm var Kill Buljo: The Movie fra 2007, som han skrev sammen med Stig Frode Henriksen. De to laget senere grøsserkomedien Død snø, som hadde premiere på norske kinoer 9. januar 2009.
25. januar 2013 hadde hans første Hollywood-film, actionkomedien Hansel and Gretel: Witch Hunters, internasjonal premiere. Wirkola var regissør og manusforfatter for filmen. Filmen har Jeremy Renner og Gemma Arterton i rollene som de voksne Hans og Grete, som nå er blitt heksejegere.
Tommy Wirkola studerte mediefag ved Høgskolen i Finnmark, filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer og tok en bachelorgrad i film- og tv ved Bond University i Australia.
Filmografi
Remake (2006)
Kill Buljo: The Movie (2007)
Død snø (2009)
Tomme Tønner (2010) (skuespiller)
Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa (2010)
Hansel and Gretel: Witch Hunters (2013)
Kill Buljo 2 (2013) (skuespiller)
Død snø 2 (2014)
Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta (2017)
What Happened to Monday (2017)
I onde dager (2021)
Violent Night (2022)
Spermageddon (2025)
Referanser
^Internet Movie Database, IMDb-ID nm2482088, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
