Arkiv for Forfattere - Side 97 av 131 - Litteraturnett Nord-Norge

Forfattere

Tore Skoglund

Tore Skoglund (1947–2024) var en norsk forfatter, journalist, programleder og humorist. Han var ansatt i NRK en årrekke og huskes spesielt fra humorprogrammet Du skal høre mye.[5]

Skoglund arbeidet en tid i jordbruk, fiskeri og anlegg før han ble journalist i Senjens Blad, etterfulgt av Nordlys og A-pressen i Oslo. Han arbeidet for NRK i en årrekke, først i samarbeid med Arthur Arntzen, dernest med programmene Du skal høre mye fra restauranten Rorbua i Tromsø, lørdagsserien Helan & Helan med Knut Borge, portrettserien Mellom bakkar og berg, Dansegalla fra ulike dansehaller, og radioserien Før ørene faller av på P2 med Leif Erik Forberg.

Skoglund ble tildelt Spellemannprisen 1991 tildeles Arthur Arntzen for utgivelsen Latterkula hvor Tore Skoglund og Asle Myrvoll bidrar

Skoglund fikk sammen med Arthur Arntzen og Asle Myrvoll Spellemannprisen i 1991 for Latterkula. Han er også æresviking av Bjarkøy.[6] I 2018 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje.[7]

Bibliografi

  • Pussycats : Myke poter og kvasse klør – – om popgruppa fra Tromsø, Forlaget Nord (1987)
  • Du skal flire mye før kjeften revner – humor, med Svein Nymo, Cappelen (1988)
  • Flir mer! – humor, Cappelen (1989)
  • Tre herrer – helt bortreist – humor, med Knut Smistad og Arnulf Eilertsen, Cappelen (1990)
  • Draugen – hevneren fra havet – fagbok om folketro, med Sonja Westrheim og Hans Kristian Eriksen, Cappelen (1992)
  • På kanten – humor, med Alf Tande Petersen, Cappelen (1992)
  • Kjære skrythals – humor, med Knut Borge, Cappelen (1994)
  • Kjære landsmenn – humor, med Knut Borge, Cappelen (1995)
  • Humør-mixtur – humor, Cappelen (1996)
  • Hilmars verden – humor, Cappelen (1999)
  • Skoglunds favoritter – humor, Cappelen (2000)
  • Uhørt ; Tore Skoglund intervjuer Tore Skoglund – Cappelen (2003)
  • Alt for Norge – og vel så det – humor, med Knut Borge, Cappelen (2005)
  • Dø ikke før døden – humor, med Knut Borge, Cappelen (2005)
  • Fridtjof : elsket jævelunge – biografi, Bok i Nord, (2015)
  • Resten av livet – selvbiografi, Bok i Nord, (2016)
  • Vær snill med Oslo-folk – humor, Bok i Nord, (2019)

Referanser

  1. ^ ČSFD, ČSFD person-ID 129022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ NRK Nyheter, «NRK-profil Tore Skoglund er død», utgitt 21. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ VG Nett, «Tore Skoglund er død», utgitt 21. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.kongehuset.no[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Hansen, Jonny (21. januar 2024). «Siste morsomhet levert». Nordlys (på norsk). Besøkt 10. september 2024. 
  6. ^ Åsali, Sveinung (7. februar 2024). «Tok farvel med Tore Skoglund». NRK. Besøkt 10. september 2024. 
  7. ^ Pedersen, Jørn Normann (10. mars 2018). «Tore Skoglund får Kongens fortjenstmedalje». Fremover (på norsk). Besøkt 10. september 2024. 

Eksterne lenker

  • (en) Tore Skoglund på Internet Movie Database Rediger på Wikidata
}


Arne Grimstad

Arne Grimstad (født 10. juni 1923 i Hareid, død 4. mai 2019 i Hareid[1]) var en norsk forfatter og skolemann. Han identifiserte seg med de klassiske motkulturene, som målsak, avholdssak, kristendom og arbeiderbevegelse.

Han var sønn av gårdbrukerparet Olaf og Kjellaug Grimstad. Han utdannet seg til lærer og startet som styrer ved realskolen i Skånevik. Han var senere lærer ved Fagerlia skole i Ålesund, til han begynte som programsekretær i barne- og ungdomsavdelinga i NRK i 1959. Han var senere rektor ved Olavskulen folkehøgskule og underviste i mediefag ved Distriktshøgskolen i Volda.

Han ga ut mange romaner, blant annet med tema fra fangstmiljøet i ishavet og utvandringa til Canada. Han skrev også dikt. Han var en mye benyttet kåsør og foredragsholder, og en ivrig avisdebattant.

Han var i mange år aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund, og var blant annet redaktør av tidsskriftet Brorskap.

I 2004 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull.[2]

Bibliografi

  • Dunlett og kroknebb, 1962
  • Men havet fortel ingenting, 1970
  • Islosen, 1971
  • Selungen, 1972
  • Veg og vandrar, dikt, 1973
  • Jord og jern, 1974
  • Nord om sjøane, 1975
  • Mot jerntider, 1976
  • Landet er ditt, 1977
  • Det harde hjertet, 1978
  • Det milde hjertet, 1979
  • Det gode hjertet, 1980
  • Hild frå havet, 1981
  • Under flogfjell, 1982

Referanser

  1. ^ Dødsannonse hos vareminnesider.no
  2. ^ Tildelinger av ordener og medaljer. kongehuset.no (side besøkt 26. februar 2016)


Nordahl Grieg

Johan Nordahl Brun Grieg (1902–1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde»,[14] 41 år gammel. Samtidig ble Grieg i 1930-årene politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionen, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.

Biografi

Tidlig liv

Grieg ble født den 1. november 1902 i Bergen. Som yngstemann i en søskenflokk på fire vokste Nordahl Grieg opp i Bergen, byen som for alltid skulle stå ham nærmest og sette sitt merke på hans diktning og livsform. Foreldrene, Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1949), hadde kalt ham opp etter hans tipp-tippoldefar, bergensbiskopen og dikteren Johan Nordahl Brun. Faren Peter Grieg, som var lektor, hadde sterk interesse for litteratur. Selv begynte Nordahl å vise tendenser som lyriker og skribent allerede i gymnastiden ved Bergen katedralskole. Etter hvert fikk han en sterk trang etter å oppleve verden.

Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs. Som lettmatros om bord på lasteskipet DS «Henrik Ibsen» (Vilhelm Torkildsens rederi, Bergen) reiste han til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen i 1920–1921. I 1922 debuterte han med diktsamlingen Rundt Kap det gode Haap, før romanen Skibet gaar videre utkom to år senere. Sistnevnte ble innen få år oversatt til språk som svensk, finsk, russisk, engelsk, tysk og flamsk. Begge arbeidene bar sterkt preg av de inntrykkene han satt igjen med fra sjømannslivet. Skibet gaar videre skulle ifølge Grieg tjene som en hyllest til sjømannsyrket, men han møtte i stedet hard kritikk fra sjømenn som følte seg såret over hans fremstilling av deres profesjon.[15] Derimot fikk romanen stort sett positive kritikker i avisene. Han fulgte i 1925 opp med enda en diktsamling, Stene i strømmen, bestående av kjærlighetsdikt, dikt med bibelske motiver og noen pasifistiske dikt.

I denne første fasen av sitt forfatterskap studerte Nordahl Grieg filologi. Språklig-filosofisk embedseksamen tok han ved Universitetet i Oslo i 1925 med engelsk som hovedfag. I tillegg skrev han for flere aviser, deriblant Tidens Tegn. Hans reisevirksomhet rundt om i Europa resulterte i flere reisebrev. Allerede nå viste han sin tilbøyelighet til å ville være der hvor verdensbegivenhetene fant sted. I 1927 reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Boken Kinesiske dage ble fruktene av dette oppholdet.

Nordahl Grieg i begynnelsen av 1930-årene

I Sovjetunionen

Da Nordahl Grieg i 1933 reiste til Sovjetunionen, ble han værende der i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. Oppholdet ble starten på et livsvarig politisk engasjement for Sovjetunionen. Han ble aldri medlem av Norges Kommunistiske Parti og deltok heller aldri i deres valgkamparbeid, men etablerte like fullt tette bånd til kommunismen. Selv sa han i 1935: «Jeg har studert marxismen. Og jo mer jeg trengte inn i den, så jeg at den sosialistiske radikalisme er en livsbejaende radikalisme, ikke en defensiv eller skeptisk radikalisme»[16] Men samtidig kan det pekes på at Nordahl Grieg begrenset seg til å kommentere de ytre hendelsene i Sovjetunionen, og at han ikke røpet noen teoretiske innsikter i kommunismen. Peder Furubotn, som oppholdt seg i Moskva på samme tid, uttalte senere: «Nordahl Grieg skrev fine artikler om Sovjetunionen, mens han var der – og senere (…) Jeg kjente han jo så godt, og hadde så mange samtaler med han: noen dypere forståelse av innholdet i kommunismen hadde han ikke.»[17]

Politisk skribent i Norge

Tilbake i Bergen i 1935 innledet han et samarbeid med teatersjef og instruktør Hans Jacob Nilsen. Her hadde Nordahl Grieg det sovjetiske avantgardeteateret som forbilde. Det ble brukt virkemidlene som bruk av lys, lyd og montasje av kontrasterende scener, lik dem som ble brukt i samtidens film. Nordahl Grieg skapte dramaer der samtiden ble skarpt kommentert og publikum tvunget til å ta standpunkt.

Mellom 1936 og 1937 utgav Nordahl Grieg det politiske tidsskriftet Veien Frem, og fikk i begynnelsen med seg flere kjente størrelser, men de aller fleste falt fra etter at tidsskriftet fikk en klar stalinistisk profil i diskusjonene om Moskvaprosessene. Et vendepunkt var Griegs kraftige kritikk i 1937 av åtte norske forfattere som kritiserte Moskvaprosessene. Prosessene utgjorde også grunnlaget for hans roman Ung må verden ennu være. De overgrep i Sovjetunionen han var vitne til bidro ikke til å forandre hans syn på landets kommunistregime. Han oppfattet Stalins politikk, herunder forfølgelsen av motstandere, som et nødvendig onde i arbeidet med å bygge kommunismen. Grieg delte det offisielle sovjetiske synet på Trotskij», og skrev en rekke artikler der han refset personer som hadde kommet med sympatierklæringer til Trotskij.[18] I perioden 1935–1940 var han også formann i Sovjetunionens Venner, som samarbeidet med NKP og var blitt etablert etter initiativ fra Komintern i 1928. Grieg engasjerte seg også mot humanismen som Nansenskolen presenterte som sin filosofi og livsholdning i slutten av 1930-årene, og mente i likhet med mange kommunister at humanismen var en reaksjonær og borgerlig ideologi.[19]

Den spanske borgerkrigen

Nordahl Grieg i Spania i 1937, under borgerkrigen sammen med journalisten Gerda Grepp og forfatteren Ludwig Renn (som på dette tidspunktet var kommandant for Thälmann-bataljonen i de internasjonale brigadene)

I 1937 dro Grieg som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. Dette resulterte i reportasjeboken Spansk sommer.

Griegs siste år og andre verdenskrig

Nordahl Grieg hadde en sterk fascinasjon for Finnmark, og i 1939 hadde han en større Finnmarks-roman under planlegging. Realiseringen av denne ble forpurret da han i oktober samme år ble innkalt til nøytralitetsvakt[20] i Alta bataljon. Der ble han værende frem til nyåret 1940.[21]

Etter fullført tjeneste i Finnmark gikk han i gang med arbeidene på et historisk skuespill, Svaneskriket, som hadde tema fra Wergelandstiden. Den 8. april 1940 presenterte han et utkast for Hans Jacob Nilsen i Oslo. Ytre hendelser skulle imidlertid føre til at manuskriptet gikk tapt. For med Tysklands invasjon av Norge påfølgende natt fikk helt andre tanker gjelde for Grieg. Grieg ønsket ikke å flykte og reiste til Gudbrandsdalen 10. april der Gerd allerede befant seg. Han meldte seg til tjeneste for den norske hær på Ringebu, men ble bedt om å «komme tilbake om et par dager». Han meldte seg 14. april på Jørstadmoen og ble der med i troppen på 30 mann som var vaktmannskap da gullbeholdningen til Norges Bank ble fraktet ut av Norges Banks hvelv på Lillehammer og nordover til Åndalsnes, Molde og Tromsø. Underveis til Tromsø med båten «Alfhild» skrev Grieg diktene «Kongen» og «17. mai 1940» (I dag står flaggstangen naken…), Grieg leste diktet første gang 16. mai for mannskapet om bord. «17. mai 1940» ble kringkastet fra Tromsø radio 17. mai.[22]

Nordahl Grieg giftet seg med Gerd Egede Nissen i London i 1940

Vel fremme i Storbritannia, og da fremfor alt fra London, fortsatte han sitt erklærte mål om å kjempe for Norges frihet, denne gangen med pennen og stemmen som våpen.

I London ble han knyttet til det norske utenriksdepartementet som var i eksil. Han fikk fast månedslønn på 75 pund. I departementets tjeneste skulle han skrive dikt og reportasjer. Disse ble i Norsk Tidend i London, og senere lest opp over radio.[23] Han skrev dro også på opplesningturneer der hvor det var stasjonert nordmenn: i USA, Canada, Island og Jan Mayen[24]. På denne måten styrket han nordmenns moral og oppildnet deres kampvilje. Nok en gang vendte han tilbake til sin gjerning som krigskorrespondent og nå fikk han anledninger til å betrakte krigshandlingene både til lands og i luften. Etter å ha gjennomført flere offiserskurs ble Nordahl Grieg vinteren 1942 forfremmet til kaptein.[25]
@media only screen and (min-width:840px){

«Øya i ishavet

Mørk står en øy av hav,
ensom og kald og bar.
Dette er Norges land,
dette er alt vi har.»

Grieg sluttet seg til de norske styrkene på Island og ble stasjonert på Jan Mayen som da var det eneste helt frie norske territoriet. Han skrev der diktet «Øya i ishavet».[26]

Død

Høsten 1943 startet de allierte opp en storstilt bombeoffensiv mot Berlin. Det meldte seg et sterkt ønske hos Grieg om å få være med på et av bombetoktene mot Tysklands hovedstad. Til slutt fikk han grønt lys til å være med om bord på et bombefly av typen Avro Lancaster tilhørende 460 Squadron RAAF, som korrespondent under et nattlig bomberaid mot Berlin. En forventningsfull Grieg nølte ikke med å gripe denne sjansen, enda det britiske flyvåpenet hadde lidt uvanlig store tap under disse bombeangrepene.

Stedet hvor flyet styrtet ved Kleinmachnow
Mannskapet på «Vingtor» etter tokt 1. til 2. mai 1942. Grieg nr. to fra høyre

Ved 20-tiden, 2. desember 1943, fikk Grieg ta Berlin i øyesyn fra luften, men etter at lasten var sluppet over målet, ble bombeflyet truffet av granater fra luftvernkanoner stående i utkanten av hovedstaden. Flyet tok fyr og styrtet i bakken nær Hakeburg slott. Ingen av de åtte om bord overlevde. Omtrent 90 av de anslagsvis 1 000 britiske flyene som hadde satt kursen mot Berlin denne natten ble skutt ned i løpet av bombetoktet.

Tross bombenattens herjinger tok tyskerne seg bryderiet med å begrave de omkomne flymannskapene og registrere deres navn. De syv australske besetningsmedlemmene ble alle identifisert. På den åttende omkomne kunne det bare bemerkes at han bar en sølvamulett rundt halsen som var prydet med navnet «Nordahl», den samme identifiseringen som Nordahl Grieg hadde lovet sin kone, Gerd Egede-Nissen, å bære. Han hadde med overlegg lagt igjen sine identitetspapirer i London.

Vel vitende om hans betydning som nasjonalt samlingssymbol, la norske myndigheter etter krigen ned betydelige anstrengelser for å lokalisere liket, slik at det kunne finnes og bringes hjem. Verken denne innsatsen eller senere arbeid lyktes i å oppnå dette målet. Det foreligger motstridende opplysninger om hva som ble den videre skjebnen til Nordahl Griegs legeme. Det ble først antatt at Nordahl Grieg ble gravlagt i en massegrav som ble ødelagt under anleggingen av en motorvei på stedet. I 2002 kom det derimot for dagen informasjon som tydet på at gravstedet hans befinner seg på en forhenværende kirkegård i Dallgow-Döberitz. De synlige sporene etter kirkegården er imidlertid utradert, noe som ytterligere vil vanskeliggjøre et eventuelt søk etter Nordahl Griegs hvilested.

Nordahl Grieg som dikter

«Jeg er takknemlig over å få være i dag blant dere, blant seilende, flygende, kjempende sjøfolk…», 17.mai-tale av forfatteren og krigskorrespondenten Nordahl Grieg ved en norsk kystkommandostasjon i utlandet 1942. Grieg mistet livet under et bombetokt over Berlin året etter.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.

I hans debutroman beskrives forholdene om bord på et lasteskip. Det er de dystre sidene ved sjømannslivet som er fremtredende: kjønnsykdommer, ville slagsmål, hardt arbeid, brå dødsfall og selvmord. Men det finnes også solfylte sjøskildringer. Nordahl Grieg fremstiller mennesket som systemets slaver. Mange bukker under, men skipet går ubønnhørlig videre, som en ond kraft i seg selv.

Deretter ble Nordahl Grieg sterkt opptatt av menneskenes indre liv. I diktsamlingen «Stene i strømmen», skildres den vanskelige kjærligheten. I skuespillet «Barrabas» lar Nordahl Grieg det velkjente bibelske temaet gjenspeile det problematiske valget mellom de gode og de langt sterkere onde kreftene. Skuespillet «En ung mands kjærlighet» handler om en mann som trekkes mellom tre ulike kvinner.

Under en reise til Nord-Norge ble han begeistret over å oppdage sitt hjemland på en ny måte. Forut for sin neste diktsamling, som fikk navnet «Norge i våre hjerter», reiste han rundt i Norge for å høste inspirasjon. Diktsamlingen var en kjærlighetserklæring til det gode Norge, og forherliget folks levekår i fedrelandet. Kritikernes reaksjoner hadde sine kontraster: Av enkelte kritikere ble han hyllet som den kanskje største fedrelandsdikteren siden Henrik Wergeland, mens det fra venstreorientert hold kom urettmessige beskyldninger om at han sympatiserte med Fedrelandslaget. Følgelig fikk Nordahl Grieg nok av å være fedrelandsdikter, inntil videre.

Nordahl Grieg på sokkel utenfor Den Nationale Scene i Bergen. Skulptur av billedhuggeren Roar Bjorg avduket 1957.

Han vendte tilbake til gamle temaer. Skuespillet «Atlanterhavet» handler om en forelsket ung mann som føler uro over tidens stadige teknologiske fremskritt. Men Grieg følte ubehag over at poesien var fraværende i skuespillet, og mente at karakterskildringene var for svake. Senere skulle imidlertid Nordahl Grieg føle at han med «Atlanterhavet» og «En ung mands kjærlighet» navigerte ut på farvann som han ikke behersket, og besluttet derfor at disse to verkene skulle utgå fra hans produksjon. De er av den grunn ikke å finne i hans samlede verker.

Men med denne fiaskoen trakk han lærdommer som skulle komme ham til gode i sine to fremtidige dramaer, «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget». De ble da også atskillig bedre mottatt. Kampen mot det onde representerte også en tilbakevending til det grunnleggende temaet i hans første roman, «Skibet gaar videre». Akkurat som i «Vår ære og vår makt» rettes det i romanen «Ung må verden ennu være» et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen. Hovedpersonen Leonard Ashley i Griegs siste roman, «Ung må verden ennu være», har innledningsvis klare likheter med Benjamin Hall fra «Skibet gaar videre». Begge møter en verden som er ukjent for dem, men til forskjell fra Leonard velger Benjamin å ta ansvar og bekjempe de umenneskelige kreftene som råder. De er begge menn som velger destruktive og selvdestruktive utveier i skuffelsen over uinnfridde forventninger. Etter angrepet på pasifistene i «Nederlaget», lot Nordahl Grieg sin romanfigur i «Ung må verden ennu være» stå som eksempel på det han oppfattet som pasifismens skadelige, feilslåtte og fånyttige sider.

I 1936, midt imellom «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget», utkom dramaet «Men imorgen», som var nok et resultat av Nordahl Griegs nye politiske dagsorden etter Moskva-oppholdet. Stykket ble ikke den samme suksessen som de to andre dramaene, selv om Grieg kom til å anse det som sitt favorittdrama. Temaet er den fremvoksende rustningsindustrien og hvordan utenlandsk kapital legger føringer for den. En familiebedrift starter produksjon av giftgass, men et feilslått fabrikkeksperiment tar livet av noen av arbeiderne. De påfølgende konfliktene og forandringene som i stykket skildres gjennom direktørens familie, avslørte imidlertid kontrasten mellom hans besteborgerlige røtter og politiske standpunkter.

Til slutt skulle derimot Nordahl Griegs evner som fedrelandsdikter vise seg uvurderlige, da Tysklands invasjon og okkupasjon av Norge frembragte et nytt vendepunkt i hans videre produksjon. Dikteren hyllet nå flagget, nordmannen og Norge. Og han gjorde det på måter som ga ham en varig plass i den norske folkebevisstheten så vel som i den norske litterære kanon.

Ettermæle

I 1945 ble det utgitt en samling av Nordahl Griegs dikt, «Friheten», som fremdeles er den mestselgende norske diktsamling noensinne.[27]

På østsiden av Den Nationale Scene i Bergen, ble det den 10. november 1957 avduket en Nordahl Grieg-statue. Musikalen «Nordahl i våre hjerter», skrevet av Erling Gjelsvik og Knut Skodvin, ble satt opp samme sted i 1990.

Minnestein reist 2003 i Kleinmachnow.

I Kleinmachnow i Tyskland ble det i 2003 reist en minnestein over Nordahl Grieg på stedet der flyet hans falt ned.[28] Hver første helg i desember avholdes Nordahl Griegs minneløp, et ti kilometer langt løp som passerer minnesteinen.

En videregående skole i Rådal som åpnet i 2010 ble også oppkalt etter ham.[29]

Nordahl Grieg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.

I etterkant av terrorangrepet i Norge 2011 var Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» (i versjonen tonesatt av Otto Mortensen etter hans død) ett av flere dikt og sanger som ble mye brukt under minneseremonier. Griegs rolle som «Norges nye folkedikter» etter 22. juli var likevel ikke ukontroversiell. Idéhistoriker Gudmund Skjeldal uttalte til Morgenbladet at Grieg også er blitt «Nato-paktens dikter, forfatteren som kan brukes til å velsigne Norges deltagelse i en krig i Afghanistan» og mente dette er problematisk på bakgrunn av hans forsvar for Stalin. Skjeldal sammenlignet Nordahl Grieg med Knut Hamsun, og uttalte at «hvis vi skal være spesielt aktpågivende overfor Hamsuns tekster, bør vi i hvert fall stille spørsmål også ved Grieg». Skjeldal mente at Grieg i «Til ungdommen» «maner frem et uforsonlig og herdet menneske som ideal, som det ikke er lett å bekjenne seg til i dag».[30] Skjeldal skildret i sin biografi Diktaren i bombeflyet fra 2012 en motsetningsfylt personlighet: «Fra en grunnfestet beundring av det britiske imperiet og alt britisk, kombinert med høystemt kjærlighet til nasjonen og landet Norge, til et uforstyrrelig og hardhudet forsvar for stalinismens myrderier og rettslige overgrep.» Han så i Nordahl Grieg en forfatter som kastet vrak på humanismen.[31] I eftertid tok Nordahl Grieg selv avstand fra sitt dikt «Til ungdommen», og skrev diktet «Øya i ishavet». De to diktene har samme verseform og kan fremføres til samme melodi.[26]

Grieg var ikke generelt pasifist. Han ville avmilitarisere Norge fordi det var et kapitalistisk land og ifølge Grieg dermed et fascistisk land. Menstadslaget i 1931 viste ifølge Grieg at myndighetene kunne bruke våpen mot borgerne. De tyske angrepet på Norge førte til at Grieg skiftet syn: Han støttet da nasjonal krigføring slik han tidligere støttet kommunistisk våpenbruk.[26]

Bibliografi

  • Rundt Kap det gode Håp: Vers fra sjøen, Gyldendal, 1922. Lyrikk.
  • Bergenstoget plyndret i natt, 1923. Skrevet under pseudonymet Jonathan Jerv sammen med Nils Lie.
  • Skibet gaar videre, Gyldendal, 1924. Roman.
  • Stene i strømmen, Gyldendal, 1925. Lyrikk.
  • Kinesiske dage, Gyldendal, 1927.
  • En ung manns kjærlighet, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1927.
  • Barabbas, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1927.
  • Norge i våre hjerter, Gyldendal, 1929
  • Nordahl Grieg, Herman Wildenvey, Tore Ørjasæter, Arnulf Øverland: Dikter, 1930
  • Atlanterhavet, 1932. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1932.
  • De unge døde, Gyldendal, 1932.
  • Vår ære og vår makt, Gyldendal, 1935. Skuespill; uroppført ved Den Nationale Scene i 1935.
  • Men imorgen, Gyldendal, 1936. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1936.
  • «Til Ungdommen», 1936
  • Nederlaget: Et skuespill om Pariser-kommunen, 1937. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1937.
  • Spansk sommer, 1937
  • Ung må verden ennu være, Gyldendal, 1938. Roman.
Posthume verker
  • Friheten, Helgafell, 1943 ; Gyldendal 1945. Dikt.
  • Flagget, Gyldendal, 1945
  • Håbet, Gyldendal, 1946. Dikt.
  • Veien Frem, Gyldendal, 1947. Artikler i utvalg ved Odd Hølaas
  • Længselen, ukjent utgiver, 1957. Trykt med tillatelse av Gyldendal. Skrevet i 1930 til en konkurranse om en kantate i Nidaros domkirke til minne om Olav den hellige.
  • Langveisfra. Græske breve, Kinesiske dager, Spansk sommer, 1964.
  • Morgen over Finnmarksvidden, 1967.
  • Et varig vennskap: 46 brev fra Nordahl Grieg til Nils Lie, 1981. Redigert av Brikt Jensen
  • Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940. 1982. Artikkelsamling redigert av Martin Nag og Finn Pettersen.
  • Nordahl Grieg om seg selv. Redigert av Helge Vold. 1983
  • Større kriger ; Edvard Grieg, 1989. Originaltitler: Greater wars ; Edvard Grieg. – Utkast til to filmmanuskripter skrevet i London 1940-41 og gjenfunnet i Oslo 1989
  • Samlede dikt, Gyldendal 1990 (e-bok fra NB)

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Kunstarkivet, abART person-ID 130204, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Johan Nordahl Grieg, Proleksis enciklopedija-ID 24520[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Johan Nordahl Grieg, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id grieg-johan-nordahl[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Григ Нурдаль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12516906h, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Kunstarkivet, abART person-ID 130204, Wikidata Q107456632, http://isabart.org 
  9. ^ Wadham College, «Famous Wadhamites», utgitt 17. juli 2013, besøkt 26. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Nordahl_Grieg[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 12516906h, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  13. ^ urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Viser til: «De unge døde» (Gyldendal, 1932) som var seks essays om seks engelske lyrikere som døde da de var i 20- eller 30-årene – Keats, Shelley og Byron, og tre som døde under den første verdenskrig – Rupert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen.
  15. ^ Helge Vold: Nordahl Grieg om seg selv (Oslo, 1983), s. 24
  16. ^ Dagbladet, 28.9.1935
  17. ^ Torgrim Titlestad: Peder Furubotn 1890-1938 (Oslo, 1975), s. 171
  18. ^ Hoem, op. cit., s. 220
  19. ^ Hareide, Dag: «Humanisme», innledende tanker til rundebordssamtale om Humanisme. Nansenskolen, april 2008
  20. ^ Fra boken Nordahl, min bror: Under et opphold i Finnmark i 1928 (side 121) skrev han til sin bror: «Jeg har alltid følt meg en smule uvel over ikke å ha tjent verneplikten. Jeg ansøkte derfor om tillatelse til å fremstille meg på ny for et utskrivningsmøte». (side 125) Han ble antatt og gjennomførte førstegangstjenesten i Alta bataljon. Dette forklarer hvorfor bergenseren var innrullert i Alta bataljon og ble innkalt til nøytralitetsvakt i oktober 1939 (side 219-220)
  21. ^ Nordahl Grieg – diktar og soldat, s. 5. Nordahl Grieg ble utnevnt til offiser, fenrik, under denne tjenesten
  22. ^ Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  23. ^ Nordahl Grieg – lyrikeren som ble statsansatt dikter i krigstid, avtrykk.no, 09.04.2024
  24. ^ Forsvarte øya i Ishavet mot nazistene, Avtrykk.no, 08.05.2019
  25. ^ Edvard Hoem (1989). Til ungdommen Nordahl Griegs liv (på norsk). Oslo: Gyldendal. s. 328. ISBN 82-05-18405-4.  [«… hadde regjeringen bestemt at Nordahl Grieg skulle forfremmes til utskrevet løytnant med kapteins grad. I et brev datert den 30. mars 1942.»]
  26. ^ a b c Håvard Rem: Krig endar Grieg. Dag og Tid, 13. januar 2023. s. 22
  27. ^ nrk.no: «Test deg selv – svarene»
  28. ^ Hordaland fylkeskommune, «Med Nordahl Grieg i Berlin» Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine.
  29. ^ Link arkitektur Arkivert 16. november 2009 hos Wayback Machine.
  30. ^ Bjarne Riser Gundersen Venstresidens Hamsun?, Morgenbladet, 25. november 2011
  31. ^ Ekle, Leif (22. oktober 2012): «Diktaren i bombeflyet», NRK

Litteratur

  • Edvard Hoem. Til ungdommen : Nordahl Griegs liv. Gyldendal, 1989. ISBN 82-05-18405-4
  • Jan Tveita. Om Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Ad notam Gyldendal, 1999 ISBN 82-417-0864-5 – Les i fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
  • Erling T. Gjelsvik. Nordahl i våre hjerter : en musikal over Nordahl Griegs liv. Eide, 1990 ISBN 82-514-0361-8
  • Martin Nag. Ung må Nordahl Grieg ennå være. Solum , 1989 ISBN 82-560-0655-2
  • Martin Nag. Streiflys : Nordahl Grieg på ny : Essays. Ny dag, 1967
  • Fredrik J. Haslund. Nordahl Grieg : En dikter og hans tid. Gyldendal, 1962
  • Gerd Grieg. Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham. Gyldendal, 1957
  • Harald Grieg. Nordahl min bror : Et kapitel av «En forleggers erindringer». Oslo, 1956
  • Kjølv Egeland. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1953
  • Johan Borgen. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1945, Først utgitt på svensk, 1944
  • Arvid G. Hansen. Nordahl Grieg. Bokcentralen, 1939. Beslaglagt under krigen
  • Gudmund Skjeldal, Diktaren i bombeflyet : ein biografi om Nordahl Grieg. Cappelen Damm 2012 ISBN 9788202335113

Kilder

Eksterne lenker

Forgjenger 

Adam Egede-Nissen
 Formann i Sovjetunionens venner
1935–1940 		Etterfølger

Siste formann

}.mw-parser-output .navbox-inherit-textcolor{color:inherit}


Mikkjel Fønhus

Mikkjel Fønhus (1894–1973) var en norsk journalist, skribent og forfatter. Det meste av hans forfatterskap er villmarksromaner, dyreskildringer, skildringer av dyrs atferd og formidling av trolske stemninger i naturen.

Fønhus bygde i 1926-27 hjemmet Nissebakken, nær barndomshjemmet. Nissebakken er fremdeles i familiens eie, og er tilgjengelig for besøk.

Liv

Med unntak av to korte opphold i hovedstaden, først som student og senere som journalist i Norske Intelligenz-Seddeler, bodde han hele livet i Sør-Aurdal. Han tok examen artium ved Ragna Nielsens skole i 1913, og overvar én forelesning i rettshistorie før han reiste tilbake til hjembygda.[5]

Han foretok flere reiser, blant annet til Afrika, Nord-Amerika, Finland, Nord-Norge og Svalbard, da først og fremst for å skaffe materiale til sine fortellinger.

Fønhus kjente både Halldis Moren og Tarjei Vesaas, og sørget for at de møtte hverandre i Oslo.[6]

Forfatterskap

Fønhus debuterte med Skoggangsmann i 1917, og slo igjennom med sin andrebok Der villmarka suser i 1919. Denne boken kretser hovedsakelig rundt historien om slagbjørnen Rugg, men avsluttes med novellen «En villmarkssønn» som står i et kontrapunkt til hovedfortellingen. Dette grepet skulle bli et av Fønhus’ kjennetegn, og er en indikator på at hans bøker heller bør klassifiseres som historier og ikke romaner. I løpet av 1920-tallet etablerte Fønhus seg ytterligere som en folkekjær forfatter, med store opplag av bøker som Det skriker fra Kverrvilljuvet, Trollelgen, som stadig er hans mest elskede bok, Under polarlyset, Raudalsdansen og Reinsbukken på Jotunfjell. Det er her snakk om en særdeles produktiv forfatter, og hans totale bibliografi teller opp imot seksti bøker, flere av dem utgitt posthumt.

Fønhus’ skrivestil karakteriseres[av hvem?] som malerisk, effektiv og med særegne poetiske innslag. Mest kjent var Fønhus for sine dyrefortellinger, og han ble ansett for å ha en usedvanlig evne til å beskrive og leve seg inn i dyrs liv og adferd, samtidig som han oftest beskrev dyrene når deres skjebne på en eller annen måte kom i kontakt med mennesker, ikke sjelden jegere. Forfatteren brukte Vassfaret som ramme rundt mange av sine romaner. Han gikk systematisk til verks og skildret imponerende mange dyr: en haukefamilie i Det skriker fra Kverrvilljuvet, elgen i Trollelgen, og boktitler som Løvene i Kilimatui, Varg, Beveren bygger ved Svarttjenn, Tredalsmåren, Leoparden, Villgås flyr mot nord og Jerv eksemplifiserer noen av hans utallige dyreskildringer. I den posthumt utgitte Pisil skildrer Fønhus livet til en huskatt som etter diverse forviklinger forviller seg ut i skogen og kommer i kontakt med sine villdyrsinnstinkter.

Språket i bøkene er muntlig østnorsk med innslag av valdresmål. Fønhus mottok i 1963 den første Språklig samlings litteraturpris, som tildeles bøker som språklig sett ligger nær samnorsk.

Kritikerne pleide å hevde at han ikke skrev like godt om mennesker som om dyr. Slike karakteristikker er imidlertid blitt utfordret av fønhusbeundrere som Johan Borgen, som trekker frem skildringen av jegeren Gaupa i Trollelgen, eller skikkelsene i folkelivsromanen Rauldalsdansen som moteksempler. I 1925 forsøkte Fønhus seg med fortellingen Gråbeinstad der villmarksliv og jakt ble erstattet med familiekonflikter og hovedpersonen Sjurs tiltagende galskap. Manuskriptet, som ble refusert og først utgitt i 1993, vitner om tidlig inspirasjon fra Sigmund Freuds Det ubevisste.[5]

Ettermæle

Det er utgitt to biografier[7][8] og flere intervju- og minnebøker om Fønhus.[9][10][11][12] Datteren Gudbjørg Fønhus Stensrud har også skrevet en bok om faren.[13] Tom Brenne, som deltok i Kvitt eller dobbelt med Fønhus som emne, har både skrevet en biografi og utarbeidet en bibliografi over Fønhus tekster.[7][14]

Fønhus’ bøker er oversatt til svensk, fransk, dansk, finsk, tysk, engelsk, nederlandsk, tsjekkisk og polsk.

En byste av ham, utført av Gunnar Rørhus ble auduket i Aschehougs lokaler i 1973. Et maleri av ham, utført av Johs. Rian, eies av Nasjonalgalleriet.[5] Ved 100-årsminnet for hans fødsel, i 1994, hadde NRK-programmet Ut i naturen et eget program om Fønhus.[15] Ved kongeparets besøk til Sør-Aurdal i 2010 la kong Harald vekt på Fønhus’ forfatterskap i sin tale.[16]

DNT Ringerike har bygd ei ny turisthytte ved Strøen i Vassfaret. Den sto ferdig i 2012 og har fått navnet Fønhuskoia, oppkalt etter Mikkjel Fønhus.[17]

Bibliografi

.mw-parser-output .kolonner.following-list-style-type-upper-roman+ol{list-style-type:upper-roman}

Fortløpende utgivelser mens han levde
  • Skoggangsmand, 1917
  • Fønhus, Mikkjel (1894-1973) (1919). Der vildmarken suser. Kristiania: Aschehoug. 
  • Fønhus, Mikkjel (1894-1973) (1920). Det skriker fra Kverrvilljuvet. Kristiania: Aschehoug. 
  • Fønhus, Mikkjel (1894-1973) (1921). Troll-elgen. Kristiania: Aschehoug. 
  • Fønhus, Mikkjel (1894-1973) (1922). Under polarlyset: en fortælling fra Spitsbergen. Kristiania: Aschehoug. 
  • Fønhus, Mikkjel (1894-1973) (1924). Raudalsdansen: to fortellinger fra Valdres. Kristiania: Aschehoug. 
  • Fønhus, Mikkjel (1894-1973) (1924). «Formaal Ægteskab»: spelstykke i to vendingar. Kristiania: Norli. 
  • Reinsbukken på Jotunfjell, 1926
  • Domedag i Skreppebrøtin, 1927 (skuespill)
  • Vandringen mot nord, 1927
  • Skogenes eventyrer, 1929
  • Fjellkongen, 1930
  • Løvene i Kilimatui, 1931
  • Varg, 1933
  • Ontarioskogen : skildringer fra nordmenns skogsarbeiderliv i Canada, 1934
  • Skiløperen, 1936
  • Beveren bygger ved Svartkjenn, 1937
  • Veien over fjellet, 1937
  • Elge-Knut, 1942
  • Køia i Tusterdalen, 1945
  • Kampen mot villmarka, 1946
  • Menn under nordlyset, 1948
  • Tredalsmåren, 1950
  • Mannen med ormeøynene, 1951
  • Tømmerfløterne, 1952
  • Mannen og hunden på den store vidda, 1955
  • Leoparden, 1956
  • Snøen fyker over Nøsfjell, 1957
  • Jerv, 1959
  • I hine hårde dage, 1960
  • Av ulveslekt, 1961
  • Gullgraverne på Finnmarksvidda, 1962
  • Eventyreren fra Skredalselvi, 1963
  • Urskogene, 1964
  • Fortellingen om slagbjønnen Rugg, 1965
  • Det raser i Haukefjellet, 1965
  • Gaupe : fortelling om den store skogskatten, 1966
  • Gjemt i villskogen, 1967
  • Villgås flyr mot nord, 1968
  • Skogsfolket i Bjønnemarka, 1969
  • Det hendte i Virdalsfjellet, 1970
  • Hubroen roper, 1971
  • Villmarksoteren, 1972
  • Under Skagsnuten, 1973
Posthume utgivelser
  • I susen av Storelva, 1974
  • Halling-svarten, 1975
  • Storskogen faller ; Ulveul ved Valesjå ; Hard fjellferd, 1978
  • Pisil ; Tikkéten ; I midnattsol og mørketid, 1978
  • Det burer morskt i fjelldalen ; Vidt omkring ; Helleristninger ved fossen, 1978
  • Fjellkaren på Grefstadlegeret ; Under nordlys og tropesol ; Hoggorm, 1978
  • En slagbjørn ; Fuglefangeren, 1978
  • Villmannshytta ved Glesa elv ; Storvargen, 1978
  • Stortiuren Redalsrusken ; Mannen som fant Storfjella ; Bjødnakubben, 1978
  • Skogsgarden oppmed Espa elv ; Fasleføss ; Det ropte fra Kambatjernet, 1978
  • Ørnefjell ; En skiferd ; Fjellfolk, 1978
  • Mannslagerhola ; Fra skogsdjup til isbre, 1978
  • Røyskatt ; Lodden gjest fra skogene ; Ved bjønneåta ; Fjellet drar, 1978
  • Underlig hare i Kinnrudskogen ; Fra skogsåser til fjellvidde ; Uvær over Illbreen, 1978
  • Rein og varg, 1986
  • Skogsus, 1990
  • Gråbeinstad, 1993
  • I kveldsøkta, 1996

Priser

  • Gyldendals legat 1952 (sammen med Jakob Sande)
  • Språklig samlings litteraturpris 1963
  • Kongens fortjenstmedalje i gull 1963
  • Mads Wiel Nygaards legat 1965 (sammen med Einar Skjæraasen)

Referanser

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Mikkjel_Fønhus[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Mikkjel eg. Mikkel Arnesen Fønhus, Norsk biografisk leksikon ID Mikkjel_Fønhus, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb124545893; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 124545893.
  5. ^ a b c «(no) Mikkjel Fønhus» i Norsk biografisk leksikon.
  6. ^ «Minne om meritterte mødrer». Dag og Tid. 20. mai 2016. s. 17. 
  7. ^ a b Tom Brenne (1993). Mikkjel Fønhus: hans liv og forfatterskap. Oslo: Landbruksforlaget. ISBN 8252919405. 
  8. ^ Rolf Brandrud (1993). Drømmejegeren: en biografi om Mikkjel Fønhus. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203169678. 
  9. ^ Ulf Gleditsch (1960). Mikkjel Fønhus: skoggangsmann og tradisjonsbevarer. Oslo: Aschehoug. 
  10. ^ Børte, Torbjørn (1946-) (1972). Mikkjel Fønhus: fra Nissebakken til Thika River. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203051391. 
  11. ^ Mikkjel Fønhus: slik som vi husker ham. Oslo: Aschehoug. 1974. ISBN 8203063748.  Også utgitt som Årbok for Valdres historielag 1974
  12. ^ Ingebert Kulterstad (1993). I villmark med Mikkjel. Fagernes: Valdres forl. ISBN 8275620252. 
  13. ^ Gudbjørg Fønhus Stensrud (1985). Mikkjel: far min. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203151965. 
  14. ^ Tom Brenne (1993). Mikkjel Fønhus: en bibliografi. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. ISBN 8270002240. 
  15. ^ Jubileumsfilm om Mikkjel Fønhus Arkivert 2010-05-06, hos Wayback Machine. hos NRK
  16. ^ *Kongen snakket om Mikkjel Fønhus; kongehuset.no, 9.6.2010
  17. ^ Fønhuskoia[død lenke]; Ringerikes Turistforenings nettsider

Eksterne lenker

Forrige mottaker:
Gunvor Hofmo 		Vinner av Gyldendals legat
delt med Jakob Sande

(1952)
 Neste mottaker:
Engvald Bakkan
Forrige mottaker:
Ingen – Fønhus var først 		Vinner av Språklig samlings litteraturpris

(1963)
 Neste mottaker:
Åsta Holth


Kjartan Fløgstad

Kjartan Fløgstad under litteraturfestivalen 2007 på Café Sting

Foto: Jarle Vines

Kjartan Fløgstad (født 1944) er en norsk forfatter. Fløgstad studerte arkitektur ved NTH i Trondheim en kort periode. Han skiftet snart til litteratur- og språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Deretter arbeidet han i en periode som industriarbeider i hjembyen og som smører på et norsk lasteskip i ulike deler av verden, spesielt i Latin-Amerika, før han debuterte som lyriker med diktsamlinga Valfart i 1968.[7] Han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1978.

Forfatterskap

Fløgstad debuterte som prosaforfatter i 1970 med Den hemmelege jubel. I 1972 kom novellesamlinga Fangliner, der han lar sjøfolk og skiftarbeidere i tungindustrien komme til orde på deres eget språk, og forfatterens marxistiske grunnsyn blir tydelig. Gjennombruddet kom i 1977 med romanen Dalen Portland. Her følger han utviklinga av det norske industrisamfunnet gjennom to generasjoner i etterkrigstida. I Fyr og flamme er det snarere avviklinga av industrisamfunnet som skildres, der siste generasjon mister klassetilhørigheten sin og ender i rastløshet og indre tomhet.

I romanen Kniven på strupen fra 1991 er hele handlinga lagt til samtida, og romanen er en stram satire over jappetid, urbanisme og postmodernisme. Flere av bøkene hans handler om personer som beveger seg i lovens gråsone eller på andre sida av loven, som «terroristromanen» Fimbul. I tillegg har han skrevet to rene kriminalromaner under pseudonymene K. Villun og K. Villum.

Fløgstad har vært en aktiv kulturdebattant og essayist. På samme vis som romanene demonstrerer essayistikken et tvetydig forhold til norsk industrikultur på den ene sida og internasjonal kulturindustri på den andre. Han har skrevet en biografi om dikteren Claes Gill, reiseskildringer fra Latin-Amerika, om norske utvandrere til Sør-Amerika, og har dessuten gjendikta latinamerikanske lyrikere. Arbeidets lys er en analyse av tungindustrien i Sauda, og Osloprosessen tar for seg spriket mellom hovedstadens sjølforståelse og byens minkende betydning for landets verdiskaping. Med Brennbart kasta han seg inn i debatten om forholdet mellom riksmålsbevegelsen og Nasjonal Samling. I Brennbart viste han at målrørsla ikke samarbeida med Quisling-styret, som mange har trodd. Det gjorde derimot riksmålsbevegelsen, som få har visst. Han angrep historikerne Hans Fredrik Dahl og Lars Roar Langslet for å forfalske språkhistorien. Med romanen Grand Manila grep Fløgstad tilbake til temaer i bøker som Dalen Portland og Fyr og flamme. En av hans siste utgivelser er den essayistiske reisboka Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi, om en nedlagt sovjetisk gruveby på Svalbard.

Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsforløp slår plutselig over i det fantastiske.[8]

Fløgstad ble i 1996 kåret av Bokklubben Nye Bøker til en av De fire nye store.[9]

I mars 2019 meldte Fløgstad seg ut av Den norske forfatterforening etter 50 års medlemskap.[10] Årsaken var at foreningen i 2018 utgav en offisiell beklagelse til 17 forfattere som etter frigjøringen av Norge ble dømt av foreningens selvoppnevnte «æresrett» for deres bånd til okkupasjonsmakten. «Kan jeg være med i en forening som feirer seg selv ved å be antisemitter, holocaustfornektere, krigsprofitører om unnskyldning og som æreskjeller våre kollegaer for æresretten og hele det demokratiske flertallet for å ha utført uhyrligheter og sette en skamplett på foreningen i 1945?»[11]

Bibliografi

  • Valfart – diktsamling (1968)
  • Sememoniar – diktsamling (1969)
  • Den hemmelege jubel – prosa (1970)
  • Fangliner – noveller (1972)
  • Dikt i utval av Pablo Neruda – gjendikting (1973)
  • Litteratur i revolusjonen. Dikt frå Cuba – gjendikting (1973)
  • Rasmus – roman (1974)
  • Døden ikke heller – kriminalroman (1975) – under psevdonymet K. Villum
  • Ein for alle – kriminalroman (1976) – under psevdonymet K. Villun
  • Dalen Portland – roman (1977)
  • Fyr og flamme – roman (1980)
  • Loven vest for Pecos – essays (1981)
  • U 3 – roman (1983)
  • Ordlyden – essays (1983)
  • Det 7. klima – roman (1986)
  • Tyrannosaurus Text – essays (1988)
  • Portrett av eit magisk liv. Poeten Claes Gill – biografi (1988)
  • Arbeidets lys. Tungindustrien i Sauda gjennom 75 år – sakprosa (1990)
  • Kniven på strupen – roman (1991)
  • Dikt og spelmannsmusikk 1968-1993 – (1993)
  • Fimbul – roman (1994)
  • Pampa Union. Latinamerikanske reiser – reiseskildring (1994)
  • Ved Roma port – pamflett (1994)
  • Antipoder – essays (1996)
  • Kron og mynt – roman 1998)
  • Dei ytterste ting. Nødvendighetsartiklar – essays (1998)
  • Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika – sakprosa (1999)
  • Evig varer lengst – skuespill (2000)
  • Sudamericana – reiseskildring (2000)
  • Osloprosessen – (2000)
  • Sudamericana. Latinamerikanske reiser – (2000)
  • Shanghai Ekspress – reiseskildring (2001)
  • Paradis på jord – roman (2002)
  • Hotell Tropical – reiseskildring (2003)
  • Pablo Neruda: Kapteinens vers – gjendikting (2003)
  • Brennbart – sakprosa (2004)
  • Snøhetta: hus som vil meg hysa – sakprosa (2004)
  • Grand Manila – roman (2006)
  • Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi – essays (2007)
  • Gi lyd. Tekstar 1968-2008. – I utval ved Agnes Ravatn & Trygve Åslund (2008)
  • Grense Jakobselv – roman (2009)
  • Nordaustpassasjen – roman (2012)
  • Magdalenafjorden – roman (2014)
  • Dovre faller. Norge 1814-2014 – sakprosa (2014)
  • Etter i saumane – sakprosa (2016)
  • Trans-Sovjet ekspress – sakprosa (2017)
  • Sandharpesongar – sanglyrikk (2018)
  • Due og drone – roman (2019)[12]
  • På æren løs – sakprosa, med Espen Søbye og Tore Rem (2020)

Diskografi

Kjartan Fløgstad under Oslo Jazzfestival 2016

Foto: Tore Sætre
  • Lars Klevstrand og Guttorm Guttormsen kvintett: Høysang (1978)
  • Henning Sommerro: Litt tå me (1981)
  • Nordahl Grieg Teatret: Riksvegen vestover (1981)
  • Lars Klevstrand: Frie hender (1981)
  • Vestlandsfanden: Vestlandsfanden (1982)
  • Vestlandsfanden: Vestlandsfanden III (1987)
  • Lars Klevstrand: Her (1987)
  • Anders Bru: Himmel og hav (1990)
  • Henning Sommerro & Trondheim Symfoniorkester: Vårsøg (1992)
  • Vestlandsfanden: God stund (1996)
  • Vestlandsfanden: Indre strøk (1996)
  • Vestlandsfanden: Ei god stund – Med tekster av Kjartan Fløgstad (1996)
  • Frode Barth: Cumulus (1997)
  • Karl Seglem og Reidar Skår: Tya – Frå Bor til Bytes (1997)
  • Vestlandsfanden: Plommer i Hardanger (1999)
  • Frelsesarmeen: Stolpesko (2002)
  • Håkon Paulsberg: Kong J (2006)
  • Vestlandsfanden: Livets glade plommer (2010)
  • Jørn Simen Øverli: Markaviser (2012)
  • Gabriel Fliflet: Valseria (2013)
  • Kirsten Bråten Berg: Tonesvarm – Kirsten Bråten Berg gjennom 35 år (2014)
  • Gabriel Fliflet: Sevje (2017)
  • Trondheim Jazzorkester og Skrap: Antropocen (2017)
  • Tom Roger Aadland: Sandharpesong (2018)

Priser

  • Aschehougprisen 1975
  • Nordisk råds litteraturpris 1978, for Dalen Portland
  • Kritikerprisen 1980, for Fyr og flamme
  • Melsom-prisen 1981
  • Nynorsk litteraturpris 1983, for U3
  • Stavanger Aftenblads kulturpris 1984
  • Nynorsk litteraturpris 1986, for Det 7. klima
  • The Pegasus Prize for Literature (USA), 1989 for Dalen Portland/Dollar Road
  • Gyldendals legat 1991
  • Doblougprisen 1997
  • Brageprisen 1998, for Kron og mynt
  • Gyldendalprisen 1998
  • Edvard-prisen 2003 i klassen tekst til musikk for Slak line[13]
  • Bernardo O’Higgins-ordenen, tildelt av Chiles regjering i 2004
  • Medalla centenaria Pablo Neruda, tildelt av Chiles regjering i 2004
  • Årets nynorskbrukar 2005
  • P2-lytternes romanpris 2006, for Grand Manila
  • Kritikerprisen 2006, for Grand Manila
  • Rogaland fylkeskommunes kulturpris 2007
  • Sauda kommunes ærespris 2008
  • Språkprisen for nynorsk sakprosa 2008
  • Brageprisen (Brages ærespris) 2008
  • Nynorsk litteraturpris 2009 for Grense Jakobselv

Familie

Han er far til forfatter og forlagsredaktør Aslak Nore (f. 1978), og professor i lingvistikk Guro Nore Fløgstad (f. 1981).

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Kjartan Flogstad, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kjartan-Flogstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id flogstad-kjartan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Chilean Book Chamber, «FILSA 2015», verkets språk spansk, utgitt 2011, besøkt 10. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 120315689, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  5. ^ VG, www.vg.no, utgitt 25. mars 2019, besøkt 22. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ TONO, «EDVARD-prisen // TONOs Formidlerpris», besøkt 5. januar 2025[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Samlaget. «Kjartan Fløgstad». Samlaget (på engelsk). Besøkt 26. august 2017. 
  8. ^ Dag Eivind Undheim Larsen: Skriver fra hjertet. – Kjartan Fløgstad 75 år – Klassekampen 7. juni 2019
  9. ^ Knut Gørvell (17. oktober 2015). «Hvem er «DE FIRE STORE» i vår tid?». Cappelen Damm. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 5. november 2015. 
  10. ^ Camilla Norli; Catherine Gonsholt Ighanian (25. september 2019). «Forfatterforeningen i sjokk: Kjartan Fløgstad meldte seg ut etter 50 år som medlem». VG. Besøkt 22. august 2019. 
  11. ^ Olaf Haagensen (24. mars 2019). «Fløgstad ut av Forfatterforeningen i protest». Morgenbladet. Besøkt 22. august 2019. 
  12. ^ Inger Bentzrud (22. august 2019). «Fløgstad tar pusten fra deg». Dagbladet. Besøkt 22. august 2019. 
  13. ^ «EDVARD-pris til Fløgstad». nrk.no. 24. november 2003. Besøkt 28. desember 2024. 

Kilder

Litteratur

  • Øystein Rottem: Kjartan Fløgstad. Eit forfattarhefte. Oslo, 1999
  • Torgeir Haugen (red.): Litterære skygger. Norsk fantastisk litteratur. Oslo, 1998
  • Agora nr. 4-2005: Kjartan Fløgstad.

Eksterne lenker

Forrige mottaker:
Bjørg Vik 		Vinner av Aschehougprisen

(1975)
 Neste mottaker:
Karin Bang
Forrige mottaker:
Bo Carpelan 		Vinner av Nordisk råds litteraturpris

(1978)
 Neste mottaker:
Ivar Lo-Johansson
Forrige mottaker:
Bjørg Vik 		Vinner av Kritikerprisen

(1980)
 Neste mottaker:
Herbjørg Wassmo
Forrige mottaker:
Eldrid Lunden 		Vinner av Nynorsk litteraturpris

(1983)
 Neste mottaker:
Alfred Hauge
Forrige mottaker:
Paal-Helge Haugen 		Vinner av Nynorsk litteraturpris

(1986)
 Neste mottaker:
Edvard Hoem
Forrige mottaker:
Sigmund Mjelve og
Atle Næss 		Vinner av Gyldendals legat
delt med Herbjørg Wassmo

(1991)
 Neste mottaker:
Sissel Lie, Steinar Løding og
Tor Fretheim
Forrige mottaker:
Dag Solstad
og Wera Sæther 		Norsk vinner av Doblougprisen
delt med Lars Amund Vaage

(1997)
 Neste mottaker:
Ola Bauer og
Karsten Alnæs
Forrige mottaker:
Bjørn Aamodt 		Vinner av Gyldendalprisen

(1998)
 Neste mottaker:
Jon Fosse
Forrige mottaker:
Tore Renberg 		Vinner av P2-lytternes romanpris

(2006)
 Neste mottaker:
Beate Grimsrud
Forrige mottaker:
Thure Erik Lund 		Vinner av Kritikerprisen
delt med Trude Marstein

(2006)
 Neste mottaker:
Carl Frode Tiller
Forrige mottaker:
Gunnhild Øyehaug 		Vinner av Nynorsk litteraturpris

(2009)
 Neste mottaker:
Jan Roar Leikvoll
Forrige mottaker:
Olaug Nilssen
Bodil Stenseth 		Vinner av Neshornet, Klassekampens kulturpris
sammen med Marte Michelet

(2018)
 Neste mottaker:
Dag Solstad
Grethe Fatima Syéd
}.mw-parser-output .navbox-inherit-textcolor{color:inherit}