Hanna Kvanmo

Født: Hanna Kristine Hansen14. juni 1926 [1]Seljestad[2]

Død: 23. juni 2005 [1] (79 år) Arendal[3]

Beskjeftigelse: Politiker, frontsøster

Embete: Stortingsrepresentant (1973 –1977 ) stortingsrepresentant (1977 –1981 ) stortingsrepresentant (1981 –1985 ) stortingsrepresentant (1985 –1989 ) 

Parti: Sosialistisk Venstreparti, Nasjonal Samling (–1945 *)

Nasjonalitet: Norge

.mw-parser-output .wb-edithandle{display:none;padding-left:0.5em}.mw-parser-output .wd-editable-show .wb-edithandle{display:inline}.mw-parser-output .wd-editable-hide .wb-edithandle{display:none}

Hanna Kristine Kvanmo (født Hansen 14. juni 1926, død 23. juni 2005) var en norsk politiker som representerte Sosialistisk Venstreparti (SV).

Hun var stortingsrepresentant i fire valgperioder fra 1973 til 1989 og parlamentarisk leder for SV fra 1977 til 1989. På 1980-tallet var hun en av Norges mest populære politikere, til tross for at SV som parti hadde lav oppslutning. Hun har blitt beskrevet som «den egentlige sjefen i SV» i årene hun var parlamentarisk leder.[4]

Etter at hun gikk ut av Stortinget i 1989 satt Kvanmo i riksrevisjonen fra 1990 til 1998.

Fra 1991 til 2002 var hun medlem av Den Norske Nobelkomite, som viseformann fra 1993 til 1998. I hennes periode i Nobelkomitéen medvirket hun blant annet til tildelingene av Nobels fredspris til Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Yasir Arafat og Kofi Annan.

Tidlig liv

Kvanmo var datter av fisker Kornelius Hansen og fabrikkarbeiderske Kathinka Klausen. Foreldrene var skilt, og moren oppdro barna alene i stor fattigdom på Seljestad i Harstad (daværende Sandtorg kommune) i Troms. Kvanmo er blitt kalt «den siste norske politiker fra det gamle fattig-Norge som gikk helt til topps i samfunnet[5]

Under krigen gav den tyske okkupasjonen økonomiske muligheter for nordmenn som Kvanmo, og som attenåring ble hun i 1944 tatt opp som sykepleierelev i Tysk Røde Kors. Som sykepleierelev tjente hun som frontsøster ved forlegninger på Østfronten en periode, og som helsefagarbeider i Berlin ved krigens slutt våren 1945. I denne perioden opplevde hun bombingen av Berlin og byens fall. Kvanmo ble internert i britisk sektor i Tyskland og kom først tilbake til Norge sent i 1947. Ettersom hun hadde vært i tysk Røde Kors-tjeneste, ble hun våren 1948 dømt av Trondenes herredsrett for landssvik, da pleie av stridende av de norske domstolene etter krigen ble regnet som krigstjeneste. Hun ble også dømt for medlemskap i Nasjonal samlings ungdomsfylking.[6] Den internasjonale Røde Kors-komiteen protesterte mot Norges strafferettslige forfølgelse av Røde Kors-personell, og påpekte at Røde Kors har rett og plikt etter folkeretten til å gi pleie til stridende på alle sider i konflikter og uten å ta side i konflikten, og at forfølgelse av Røde Kors-personell er et brudd på krigens folkerett. Helsepersonell regnes heller ikke som stridende i henhold til krigens folkerett.[7]

Kvanmo ble idømt åtte måneders betinget fengsel og ti års tap av statsborgerlige rettigheter. Dommen ble anket til Høyesterett, som ut fra Kvanmos livssituasjon som enslig mor omgjorde straffen til tre års prøvetid, slik at hun slapp å sone. Men sine statsborgerlige rettigheter fikk hun ikke igjen før tiårsperiodens utløp i 1958.[8] I 2014 ba Norges Røde Kors om unnskyldning for at den norske Røde Kors-organisasjonen ikke hadde protestert sterkere mot den ulovlige forfølgelsen av Røde Kors-personell i Norge etter krigen, og uttalte at Røde Kors-personell som Kvanmo utøvet humanitær virksomhet som beskyttes av Genèvekonvensjonene, og dermed har status som ikke-stridende og «beskyttede personer» i krigens folkerett.[9]

Kvanmo var i noen år enslig mor og arbeidet som renholder og kokke. Hun tok handelsskole i 1948, og i 1962 examen artium som privatist med gode karakterer. Samme år ble hun lærer ved Rana gymnas, hvor hun jobbet frem til hun ble innvalgt på Stortinget i 1973. Kvanmo tok forberedende prøver i 1968.

Kvanmo giftet seg med Bjarne Kvanmo i 1953.

Kvanmo døde i sitt hjem i Arendal 23. juni 2005, etter en tids sykdom.

Politikk

Kvanmo ble overtalt til å gå inn i lokalpolitikken i Rana, og var medlem av formannskapet i kommunen fra 1967 til 1975. Hun var stortingsrepresentant for SV 1973–1989 og partiets parlamentariske leder 1977–1989. Hun var medlem av Den Norske Nobelkomite] fra 1991 til 2002, som viseformann mellom 1993 og 1998. Kvanmo var også delegat til FNs generalforsamling (1975 og 1981). Til tross for at SV i hennes stortingsperiode hadde den laveste oppslutning i partiets historie, var Hanna Kvanmo på samme tid en av venstresidens mest markante politikere. Hun oppnådde på 1980-tallet stor personlig popularitet, også utenfor eget parti. I en leseravstemning i Dagbladet i 1985 ble hun kåret til den norske kvinnen flest beundret.[10]

Kvanmo var medlem av Samferdselskomitéen i samtlige fire valgperioder fra 1973 til 1989. Hun var også medlem av Valgkomitéen i tre perioder fra 1977 og var varamedlem av samme komité fra 1973. Hun var varamedlem av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité fra 1981 til 1989.[11]

Da hun ble valgt inn på Stortinget i 1973 kom landssvikdommen opp igjen. Kåre Øistein Hansen har fortalt at dette gikk sterkt inn på henne: «Hun hadde det veldig vondt, og jeg syntes så forferdelig synd på henne.»[12] I 1990 skrev hun boken Dommen, som fortalte om hennes grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret. I boken skrev hun at hun vurderte å ta sitt eget liv.

100 000 eksemplarer ble solgt av Dommen. Kvanmos boksuksess gjorde henne til Arendals største skattyter det året. «Når jeg ser hva enkelte politikere med lignende biinntekter kommer ut med i skatt, blir det ikke mye solidaritet igjen. Spesielt har jeg merket meg to.» Hun påpekte i samme intervju at mellom 1945 og til langt ut i 1980-årene forekom ikke fattigdomsutkastelser i Norge. Første gang hun hørte om det, var da strømmen ble stengt hos en familie i Harstad like før en høytid. Da tok hun en telefon til øvrigheten i Harstad og spurte «ka i helsike de dreiv med» i hjembyen hennes. Så ordnet det seg. «Det er forferdelig at vi skal gå tilbake til tilstander vi trodde var avskaffet for all tid.» Hun påpekte også at tidligere fikk bankdirektører nøye seg med tantieme som lønn, prosenter av overskuddet de hadde skapt.[13]

I 1990 ble hun utnevnt til en av de fem riksrevisorene, og hadde dette vervet til 1998.

Bibliografi

  • 1985: Derfor –, Cappelen, ISBN 8202093899
  • 1986: Glis, Det Norske Samlaget, ISBN 8252126499
  • 1990: Dommen, Gyldendal, ISBN 8205191301
  • 1993: Anders Langes saga, med A. Rygnestad, Det Norske Samlaget, ISBN 8252140920

Referanser

  1. ^ a b Autorités BnF, oppført som Hanna Kristine Kvanmo, BNF-ID 12219503k[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hanna Kvanmo, «Dommen», side(r) 16, verkets språk bokmål, besøkt 7. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dagbladet, «Hanna Kvanmo er død», Anne Marte Blindheim, verkets språk bokmål, utgitt 23. juni 2005, besøkt 7. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Robert Gjerde (17. oktober 2011). ««Lysbakken er den suverent mest talentfulle politikeren i sin generasjon»». Aftenposten. Arkivert fra originalen 1. januar 2012. Besøkt 7. april 2022. 
  5. ^ Stein Ørnhøi. «Hanna Kvanmo». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 17. mars 2022. 
  6. ^ Kvanmo, Hanna (1926-2005) (1990). Dommen. Oslo: Gyldendal. s. 161. ISBN 8205191301. 
  7. ^ Françoise Bouchet-Saulnier (2013). The Practical Guide to Humanitarian Law (engelsk). Rowman & Littlefield. ISBN 1442221135. 
  8. ^ Frode Fanebust (2009). Krigshistorien TM. Oslo: Pax forlag. s. 170. ISBN 978-82-530-3240-5. 
  9. ^ Ellen Omland; Eirik Veum (6. februar 2015). «– Frontsøstre skulle aldri vært dømt for landsforræderi». NRK. 
  10. ^ Toril S. Alfsvåg (14. mars 2021). «Hanna Kvanmo fra Rana kalte alltid en spade for en spade, og ble i 1985 kåret til den norske kvinnen folk beundret mest. – På sin plass å hedre henne nå, sier SVs Marit og Ernly»Betalt abonnement kreves. Rana Blad. Besøkt 7. april 2022. 
  11. ^ «Biografi: Kvanmo, Hanna». Stortinget. 9. mars 2008. Besøkt 7. april 2022. 
  12. ^ Hege Bakken (17. august 2008). «- Frp forfalsker historien». Drammens Tidende. Besøkt 7. april 2022. 
  13. ^ Sturle Scholz Nærø (30. august 1997). «Grådighet er snart vårt eneste ideal». VG. 

Eksterne lenker

  • (no) Hanna Kvanmo hos Stortinget Redigér på wikidata
  • (no) Hanna Kvanmo hos Norsk senter for forskningsdata Redigér på wikidata
  • «Mitt liv: Sesong 1 – Episode 1: Hanna Kvanmo». NRK. Besøkt 21. juni 2021. «Åtte personer som har satt spor etter seg i norsk etterkrigshistorie, forteller om seg selv. Først ut er den folkekjære politikeren Hanna Kvanmo som var stortingsrepresentant for SV. Hennes egen livshistorie var omstridt, men hun vant folks respekt med sitt sosiale engasjement og folkelige stil.»  Produksjonsår: 2012 ; Lengde: 44 minutter


Denne siden bruker materiale fra Wikipedia, lisensiert under CC-BY-SA