Dagfinn Zwilgmeyer

Dagfinn Zwilgmeyer (1900–1979) var en norsk sogneprest og salmedikter, og under andre verdenskrig biskop i NS-versjonen av statskirken til han etter jødedeportasjonene endret mening og trakk seg ut.^[1]

Dagfinn Zwilgmeyer ble født i Sauherad som sønn av sogneprest Ludvig Daae Zwilgmeyer (1855–1910) og Annie født Salvesen (1862–1936).

Han giftet seg med Valdis Clemetsen i 1929. Han var bror av Ludvig Daae Zwilgmeyer, som også var salmedikter og prest, og nevø av barnebokforfatteren Dikken Zwilgmeyer.

Zwilgmeyer ble cand.theol. i 1929, og fra 1931 til 1940 var han hjelpeprest i Hadsel. I 1939 ble han konstituert som sogneprest i Fana. Som medlem i Nasjonal Samling ble han i 1940 utnevnt til ordfører i Fana.

Sammen med 26 andre prester skrev han under på det såkalte bolsjevikoppropet eller legionæroppropet i 1941, en kirkelig støtteerklæring etter initiativ av Gulbrand Lunde som skulle inspirere nordmenn til å la seg verve til Den norske legion og kjempe på tysk side i krigen mot Sovjetunionen.^[2]

Etter at de lovlig utnevnte biskopene nedla sine embeter i februar 1942, innsatte NS sine teologer i disse embetene. De nye biskopene skulle være personer som ikke ville utgjøre noen opposisjon internt.^[3] Foruten Dagfinn Zwilgmeyer ble hans bror Ludvig Daae Zwilgmeyer, Peder Blessing Dahle, Ole Johan Kvasnes, Hans Olav Hagen, Lars Frøyland, Georg Falck-Hansen, Einar Lothe, Jørgen Sivertsen, Sigurd Haga og Andreas Olay innsatt som NS-biskoper. Dagfinn Zwilgmeyer ble utnevnt til biskop i Bjørgvin bispedømme, og senere i eHamar bispedømme.

Høsten 1942 var Dagfinn Zwilgmeyer en av de NS-prestene som reagerte på deportasjonen av de norske jødene, og våren 1943 meldte han seg ut av Nasjonal Samling i protest. I august 1943 søkte han avskjed som biskop i Hamar, og fikk søknaden innvilget i september 1943.

Dagfinn Zwilgmeyer ble under landssvikoppgjøret dømt til 3,5 års tvangsarbeid, fradømt retten til å arbeide som prest og inndragelse av 1500 kr.^[4] Retten til å praktisere som prest fikk han etter hvert tilbake, men gjorde ikke bruk av den.^[5] Han arbeidet lenge som lektor i Arendal, Trondheim og Sarpsborg.

I mellomkrigstiden gav Zwilgmeyer ut flere salmesamlinger. Under krigen var han engasjert av NS-myndighetene til å arbeide ut en ny norsk salmebok som var ment å avløse Landstads reviderte salmebok og Nynorsk salmebok.

1967 gav han ut Norsk salmebok. Et utkast. Dagfinn Zwilgmeyer er representert i Norsk Salmebok og Norsk salmebok 2013 med én oversatt salme, Tårnhøye bølger går (nr . 461), oversatt 1958/1967, og med melodi av Egil Hovland.

• 1923: Påskelilje. Dikte, Bergen
• 1933: Regnbuen. Salmer
• 1935: Solsangen. Salmer
• 1936: Norrøne og nye salmer
• 1936: Luther som salmedikter, i Kirke og Kultur 1936, s. 162–183
• 1938: Systematisk fortegnelse over samtlige Luthers salmer, i NTT 1938, s. 136–148
• 1938: Petterdikt. Første ring: Vesterålen, Stokmarknes 1938 (2. utvida utg. Nordlandssanger. I herr Petters fotefar, 1941, 3. utg. De høye luers land, Trondheim 1960)
• 1939: Fager er lien. Salmer fra det skjulte Norge, Bergen
• 1942: Den norske salme. Et forsøk på en bestemmelse ut fra Landstads reviderte salmebok
• 1942: Til landets prester. Noen ord til alvorlig ettertanke (nynorsk utg. s.å.)
• 1950: Vår under sneen. Nye salmer, Arendal
• 1958: Under korset vil jeg stanse. Et utvalg salmer
• 1962: Vår Gud han er så fast en borg. Utkast til nye oversettelser og gjendiktninger av gamle kjernesalmer
• 1963: Og så var det evigheten. Dikt
• 1964: Her er min ild
• 1965: Underveis
• 1967: Norsk salmebok. Et utkast
• 1973: Gullharpen. Ny gjendiktning av Salmenes bok
• 1980: Dikt og salmer – posthumt utgitt

• Hallgeir Elstad i Norsk biografisk leksikon
• Harald Olsen: Salmer fra Sørlandet (2015)
• Bjørnar Storeng Ones: En god nordmann? – Et utvalg NS-presters ideologi og praksis, Masteroppgave 2016, Universitetet i Oslo.
• Geir Thorsdal: Quislings biskoper (2017)