Hanna Kvanmo

Hanna Kristine Kvanmo (født Hansen; 1926–2005) var en norsk politiker som representerte Sosialistisk Venstreparti (SV).

Hun var stortingsrepresentant i fire valgperioder fra 1973 til 1989 og parlamentarisk leder for SV fra 1977 til 1989. På 1980-tallet var hun en av Norges mest populære politikere, til tross for at SV som parti hadde lav oppslutning. Hun ble beskrevet som «den egentlige sjefen i SV» i årene som parlamentarisk leder.^[4]

Etter at hun gikk ut av Stortinget i 1989, satt Kvanmo i riksrevisjonen, fra 1990 til 1998.

Fra 1991 til 2002 var hun medlem av Den Norske Nobelkomite, som nestleder fra 1993 til 1998. I sin periode i Nobelkomitéen medvirket hun blant annet til tildelingene av Nobels fredspris til Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Yasir Arafat og Kofi Annan.

Moren, Johanna Kathinka Klausen (1903–1968), var renholder og iblant bortreist på fiske- og anleggsarbeid som kokke. Faren, Kornelius Seberg Meyer Hansen (1903–1961), var fisker, arbeidet på hotell og var aktiv i Frelsesarmeen. Foreldrene flyttet fra hverandre da enebarnet Hanna var to år, men holdt kontakten, og det tok åtte år før de formelt skilte seg. Senere flyttet faren til Båtsfjord, og da han døde, omtalte hans ekskone seg som «enke». Hanna Kvanmo vokste opp i små kår på Seljestad i Harstad (daværende Sandtorg kommune) i Troms. Men fattigdom var så utbredt i mellomkrigstiden at hennes oppvekst ikke skilte seg mye fra andres, og sparsommelig som moren var, led de ikke nød. Moren kjøpte sykkel til henne da hun var 11. Med den veltet hun og endte på sykehus i to måneder, men dette oppholdet satte henne på tanken om å bli sykesøster selv. I 1936 hadde moren klart å skaffe dem egen bolig og å lønne en hushjelp. Datteren fikk hardangerbunad, og tjente en slant på stille opp for turister til fotografering i bunad.^[5]

I mai 1952 giftet hun seg med fabrikkarbeider Bjarne Kvanmo (1920-2003) fra Ballangen og flyttet til Mo i Rana, der han arbeidet på Norsk Jernverk.

Kvanmo var i noen år enslig mor og arbeidet som renholder og kokke. Hun tok handelsskole i 1948, og i 1962 examen artium som privatist med gode karakterer. Samme år ble hun lærer ved Rana gymnas, der hun underviste frem til hun ble innvalgt på Stortinget i 1973.^[6]

I 1968 avla Hanna Kvanmo forberedende prøver i filosofi. Sine siste år bodde hun i Arendal, der hun den 23. juni 2005 døde, etter en tids sykeleie.

Under andre verdenskrig ga den tyske okkupasjonen nye muligheter også for kvinner; NS-propagandaen viste kvinner i flere roller enn mor og husmor.^[7] Som attenåring ble Kvanmo i 1944 tatt opp som sykepleierelev i Tysk Røde Kors. Som sykepleierelev tjente hun som frontsøster ved forlegninger på østfronten en periode, og som helsefagarbeider i Berlin ved krigens slutt våren 1945. I denne perioden opplevde hun bombingen av Berlin og byens fall. Kvanmo ble internert i britisk sektor i Tyskland og kom først tilbake til Norge sent i 1947. Ettersom hun hadde vært i tysk Røde Kors-tjeneste, ble hun våren 1948 dømt av Trondenes herredsrett for landssvik, da pleie av stridende av de norske domstolene etter krigen ble regnet som krigstjeneste. Hun ble også dømt for medlemskap i Nasjonal samlings ungdomsfylking.^[8]

Den internasjonale Røde Kors-komiteen protesterte mot Norges strafferettslige forfølgelse av Røde Kors-personell, og påpekte at Røde Kors har rett og plikt etter folkeretten til å gi pleie til stridende på alle sider i konflikter og uten å ta side i konflikten, og at forfølgelse av Røde Kors-personell er et brudd på krigens folkerett. Helsepersonell regnes heller ikke som stridende i henhold til krigens folkerett.^[9]

Kvanmo ble idømt åtte måneders betinget fengsel og ti års tap av statsborgerlige rettigheter. Dommen ble anket til Høyesterett, som ut fra Kvanmos livssituasjon som enslig mor omgjorde straffen til tre års prøvetid, slik at hun slapp å sone. Men sine statsborgerlige rettigheter fikk hun ikke igjen før tiårsperiodens utløp i 1958.^[10] I 2014 ba Norges Røde Kors om unnskyldning for at den norske Røde Kors-organisasjonen ikke hadde protestert sterkere mot den ulovlige forfølgelsen av Røde Kors-personell i Norge etter krigen, og uttalte at Røde Kors-personell som Kvanmo utøvet humanitær virksomhet som beskyttes av Genèvekonvensjonene, og dermed har status som ikke-stridende og «beskyttede personer» i krigens folkerett.^[11]

Kvanmo ble overtalt til å gå inn i lokalpolitikken i Rana, og var medlem av formannskapet i kommunen fra 1967 til 1975. Hun var stortingsrepresentant for SV 1973–1989 og partiets parlamentariske leder 1977–1989. Hun var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 1991 til 2002, som viseformann mellom 1993 og 1998. Kvanmo var også delegat til FNs generalforsamling (1975 og 1981).

Hun ble valgt inn på Stortinget i 1973, og i 1974 kom landssvikdommen hennes fra 1948 opp igjen. Mediestormen stod på i flere uker. Før påske 1974, da presse og politikere ville ha henne til å fratre, kom statsministeren, Trygve Bratteli, tidligere tysklandsfange, og tok henne i hånden og ønsket henne god påske. Hun satte stor pris på dette.^[12] Kåre Øistein Hansen har fortalt at dette gikk sterkt inn på henne: «Hun hadde det veldig vondt, og jeg syntes så forferdelig synd på henne.»^[13] I 1990 skrev hun boken Dommen, og fortalte om sine grunner for å gå inn i Røde Kors og hvordan hun opplevde rettsoppgjøret. I boken skrev hun at hun vurderte å ta sitt eget liv.

Bare to dager før sin død ble Kvanmo intervjuet i NRK-serien «Mitt liv» («15 viktige personer i Norge etter krigen»). Hun fortalte da hvordan hun ble presset om å gå av, også internt i partiet, der Berit Ås ba henne trekke seg. «Det har æ aldri glemt ho.»^[14] På spørsmål om hva hun helst ville huskes for, svarte Kvanmo: «Som et realt og skikkelig menneske.»^[15]

Til tross for at SV i hennes stortingsperiode hadde den laveste oppslutning i partiets historie, var Hanna Kvanmo på samme tid en av venstresidens mest markante politikere. Hun oppnådde på 1980-tallet stor personlig popularitet, også utenfor eget parti. I en leseravstemning i Dagbladet i 1985 ble hun kåret til den norske kvinnen flest beundret.^[16] En av SVs mest populære valgkampplakater fra 1980-årene viste Kvanmo i støvler og med godt grep om en spade ute på et jorde, samt teksten: «I SV kaller vi en spade for en spade.» Plakaten beskrev hun som «norsk rødt fe i grønn eng».^[17]

Kvanmo var medlem av Samferdselskomitéen i samtlige fire valgperioder fra 1973 til 1989. Hun var også medlem av Valgkomitéen i tre perioder fra 1977 og var varamedlem av samme komité fra 1973. Hun var varamedlem av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité fra 1981 til 1989.^[18]

100 000 eksemplarer ble solgt av Dommen. Kvanmos boksuksess gjorde henne til Arendals største skattyter det året. «Når jeg ser hva enkelte politikere med lignende biinntekter kommer ut med i skatt, blir det ikke mye solidaritet igjen. Spesielt har jeg merket meg to.» Hun påpekte i samme intervju at mellom 1945 og til langt ut i 1980-årene forekom ikke fattigdomsutkastelser i Norge. Første gang hun hørte om det, var da strømmen ble stengt hos en familie i Harstad like før en høytid. Da tok hun en telefon til øvrigheten i Harstad og spurte «ka i helsike de dreiv med» i hjembyen hennes. Så ordnet det seg. «Det er forferdelig at vi skal gå tilbake til tilstander vi trodde var avskaffet for all tid.» Hun påpekte også at tidligere fikk bankdirektører nøye seg med tantieme som lønn, prosenter av overskuddet de hadde skapt.^[19]

Den munnrappe Kvanmo kunne tape en avstemning, men få siste ord i debatten. Hun hadde også mye humor og lo da en mann som bar preg at å ha levd på gaten, slo henne på skulderen og sa: «Du er ein av vårs du, Hanna!» Og en gang hun kom tilbake på stortingshybelen etter en middag på Akershus slott til ære for Indira Gandhi på statsbesøk, hadde yngstesønnen lagt igjen en hilsen: «Til lykke med bursdagen mamma! Så fint at Indira kunne komme!»^[20] Etterfølgeren Kjellbjørg Lunde røpet da hun fylte 80, at Hanna Kvanmo satte foten ned da Lunde ville gå på talerstolen med håret løst. Gruppesekretæren Harald Grønn bekreftet at han flere ganger ble tilkalt og flettet Lundes hår før talen.^[21]

I 1990 ble hun utnevnt til en av de fem riksrevisorene, og hadde dette vervet til 1998.

Kvanmo er blitt kalt «den siste norske politiker fra det gamle fattig-Norge som gikk helt til topps i samfunnet.»^[22]

I juni 2026 ble hun hedret med en byste på Hanna Kvanmos plass i Mo i Rana, nedenfor skolen der hun arbeidet som renholder og siden som lærer.^[23]

• 1985: Derfor –, Cappelen, ISBN 8202093899
• 1986: Glis, Det Norske Samlaget, ISBN 8252126499
• 1990: Dommen, Gyldendal, ISBN 8205191301
• 1993: Anders Langes saga, med A. Rygnestad, Det Norske Samlaget, ISBN 8252140920

• (no) Hanna Kvanmo hos Stortinget
• (no) Hanna Kvanmo hos Virksomme ord
• (no) Hanna Kvanmo i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• «Mitt liv: Sesong 1 – Episode 1: Hanna Kvanmo». NRK. Besøkt 21. juni 2021. «Åtte personer som har satt spor etter seg i norsk etterkrigshistorie, forteller om seg selv. Først ut er den folkekjære politikeren Hanna Kvanmo som var stortingsrepresentant for SV. Hennes egen livshistorie var omstridt, men hun vant folks respekt med sitt sosiale engasjement og folkelige stil.»  Produksjonsår: 2012 ; Lengde: 44 minutter

}

• v
• d
• r

før ←   Stortingsrepresentanter 1973–1977   → etter

Akershus

• Ludvigsen (Mykland)
• Benkow
• Gystad
• Skard
• Presthus
• Andenæs (Morgenlien)
• Unneberg
• Aarvik
• Gjems-Onstad
• Kirste

Aust-Agder

• Faremo
• Vågsnes
• Gjertsen
• Lund

Buskerud

• Christiansen (Øen)
• Oftedal
• Knudson
• Hansen, K.Ø.
• Hvashovd
• Steenberg
• Johnsen, G.

Finnmark

• Gabrielsen
• Lorentzen (Utsi)
• Henriksen, T.
• Listau

Hedmark

• Nordli (Johnsen, S.)
• Holen
• Østby
• Fredheim
• Larsen, R.T.
• Bakke
• Platou
• Landfald

Hordaland

• Hansen, H.
• Mo
• Hysing-Dahl
• Nilsen
• Nyheim
• Fjose (Haldorsen)
• Utkilen
• Helland, S.
• Tøsdal
• Myrvoll
• Slettebø
• Jacobsen, G.J.
• Haugstvedt
• Randal
• Fossen

Møre og Romsdal

• Fostervoll (Edøy)
• Vigestad
• Hagen, A.G.
• Berg, A.
• Rossbach
• Bondevik
• Langlo
• Weiberg-Aurdal
• Stokkeland
• Langset

Nord-Trøndelag

• Hansen, G.
• Vikan
• Støa (Kvalø)
• Jakobsen, J.J.
• Gravås
• Stenberg

Nordland

• Hellem
• Bolle (Sommerseth)
• Wold
• Kvanmo
• With
• Kyllingmark
• Mørk-Eidem
• Karstensen
• Rønning
• Hansen, O.
• Klevstad
• Steinbach

Oppland

• Treholt (Hovengen)
• Andersen, L.
• Røssum
• Mellesmo
• Finsveen
• Furuseth
• Lied

Oslo

• Bratteli (Berntsen, T.)
• Willoch
• Lionæs
• Hafstad
• Gustavsen
• Larsen, G.A.
• Thyness
• Kristiansen
• Havrøy
• Lange (Hagen, C.I.)
• Ås
• Langslet
• Førde
• Syse
• Frydenlund (Bråten, Berntsen, T.)

Rogaland

• Berge
• Aano
• Sirevaag
• Ihle
• Aasland
• Haus
• Furre
• Erland
• Edvardsen
• Lønningdal

Sogn og Fjordane

• Juvik
• Austrheim (Erdal)
• Myrstad
• Fagerheim
• Sælthun

Sør-Trøndelag

• Aasen
• Bye
• Lyng
• Øverland (Gustad)
• Borten
• Helland, K.
• Flå
• Eian
• Fjeldvær
• Henriksen, A.M.

Telemark

• Versto
• Kristensen
• Kielland
• Sønstebø
• Eika (Øygarden)
• Tynning

Troms

• Sjøthun
• Gilleberg
• Myklevoll
• Buvik
• Brox
• Aas

Vest-Agder

• Lie
• Westermoen
• Stordrange
• Lien
• Udjus

Vestfold

• Martinsen
• Vattekar
• Furberg
• Andersen, T.
• Fadum
• Ramberg
• Bjørnø

Østfold

• Bakken
• Johanson
• Stray
• Korvald (Holøs)
• Stubberud
• Hauglin
• Skulberg (Wiig)
• Kultorp