Peter Wessel Zapffe (født 18. desember 1899 i Tromsø, død 12. oktober 1990 i Asker) var en norsk forfatter, filosof, jurist og fjellklatrer.[1] Han var sønn av polfareren Fritz Gottlieb Zapffe og Gudrun Wessel. I 1923 tok Zapffe sin juridiske embedseksamen (som han skrev på rim), og han praktiserte som jurist i fem år.

Filosofen

Zapffe var influert av blant annet Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, men det var særlig biologen Jakob von Uexkûlls naturforståelse som la grunnlaget for Zapffes egen biologiske eller biosofiske metode. Gjennom essayet Den sidste Messias (1933) kommer biosofien til uttrykk, og den filosofiske avhandling Om det tragiske som kom ut i 1941, er på mange måter en redegjørelse for tankene i Den sidste Messias. Men den ekstreme pessimismen fra Den sidste Messias – tanken om identiteten mellom livsmål og undergang – blir noe moderert i avhandlingen – der sier Zapffe at storhet disponerer en for undergang.

Zapffes teori er at mennesket har overutviklede evner (forståelse og selvinnsikt) i forhold til de omstendighetene det lever under og derfor ikke passer inn i naturen. Mennesket streber etter en rettferdighet og mening som ikke kan oppnås, og derfor har menneskeheten behov som naturen ikke kan oppfylle.

Friluftsmannen og fjellklatreren

Faren, Fritz Gottlieb Zapffe, var turner og friluftsmann og tok ofte med seg familien på turer i fjell og mark, sommer og vinter. Da Peter Zapffe kom til Oslo for å studere juss, søkte han ofte ut i marka. På Kolsås lærte han seg fjellklatring og her ble han også kjent med Arne Næss. I 1923 tok han juridisk embetseksamen. Det vakte endel oppsikt at han leverte en av sine eksamensbesvarelser på vers, den bar tittelen ‘Om Præjudicater’. En annen gang skal han i en eksamenspause ha klatret opp en av søylene ved inngangen til Universitetet i Oslo.

Etter å ha fullført juridisk embedseksamen reiste Zapffe tilbake til Tromsø, hvor han begynte som sakførerfullmektig. I denne perioden foretok han over 20 førstebestigninger og klatret en rekke andre ruter i fjell som var besteget tidligere, blant annet på Kvaløya, i Lyngsalpan, på Ytre Senja, i Ofoten og i Lofoten.

På denne tiden var Tromsø et sentrum for polaraktivitet. Under letingen etter Umberto Nobile i 1928 ble Peter Zapffe med ishavsskuten DS «Isbjørn» til Kings Bay på Svalbard. To år senere ble han med samme skuta som fotograf til Kvitøya, der Bratvaag-ekspedisjonen hadde funnet restene etter Salomon August Andrées mislykkede ballongferd.

Etter tre år i Tromsø innså Zapffe at juss ikke lå for ham og han forlot Tromsø for godt og dro tilbake til Oslo hvor han tok opp studier i litteratur. Dette resulterte ikke i eksamen i litteraturvitenskap, men i en doktorgrad i filosofi; Om det tragiske.

Han skrev en rekke humoristiske essays og fortellinger om sine eskapader i naturen (samlet i boken Barske Glæder), med tilhørende tegninger.

Bibliografi

  • Om det tragiske, avhandlingen for graden dr. philos. (Oslo 1941)
  • Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland, utgitt i samarbeid med Einar K. Aas (F. Bruns Bokhandel, Trondheim 1942)
  • Den fortapte sønn, en dramatisk gjænfortelling (Oslo 1951)
  • Indføring i litterær dramaturgi (1961)
  • Den logiske sandkasse (Oslo 1966)
  • Essays og epistler (1967)
  • Barske Glæder (1969)
  • Lyksalig pinsefest, roman (1972)
  • Hos doktor Wangel, skuespill (1974) under pseudonymet Ib Henriksen
  • Spøk og alvor: epistler og leilighetsvers (1977)
  • Rikets hemmelighet (Oslo 1985)
  • Hvordan jeg blev så flink (1986)

Online bøker

Referanser

Eksterne lenker

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Peter Wessel Zapffe – sitater

Teksten er henta fra Wikipedia, lisensiert under CC-BT-SA