Ingvald Forsberg (født 5. januar 1886 i Nordfold, død 4. oktober 1933 på Bodø sykehus) var en norsk journalist og forfatter.

Han gikk på i alt tre folkehøgskoler: Vågan 1910-11, Telemark 1911-12 og Voss 1912-13. Han arbeidet deretter på anlegg i Odda mens han skrev sin første bok I anleggsbyen, roman fraa arbeidarlive, som i årene 1914-16 ble trykket som føljetong i Ungdomsbladet som utkom i Kabelvåg. Boka var preget av inspirasjonen fra Kristofer Uppdals proletarromaner.

Etterhvert fikk han stillinger i pressen. Først i Nordlendingen fra 1914, senere i Østlandsposten og fra 1918 til 1919 i Fædrelandsvennen.

Hans egentlige debut kom i 1919 med ungdomsromanen Moglunten, om gutten som ble kuet av folkemeningen i bygda, men som viste oppfinnsomhet i Lofotfisket og til sist våger å fri til jenta der hjemme.[1]Markus (1932) regnes som «den største og mest heilstøypte av bøkene hans»[1], og hovedpersonen er en framgangsmann i bygda som både lykkes som gårdbruker, blir godt gift og får ordførervervet etter svigerfaren, men som likevel føler seg ensom og som en taper. «Det er ein sterk og heilstøypt psykologisk mannslagnad Forsberg gjev oss i denne boka.»[1]

Olav A. Loen har skrevet to minneskrift om ham; et ble utgitt som særtrykk av avisen Austland på Hamar i 1943 og et ble utgitt på Evjeberg forlag i 1956.

Forfatterskap

  • 1919: Moglunten, fortelling frå Nordland
  • 1921: Den store striden, roman om ung mann i religiøs krise, delvis selvbiografisk[1]
  • 1925: Nyheim, fortsettelse av Den store striden
  • 1932: Markus, roman.
  • 1933: Det nye riket, roman om mann i livskriser

Referanser

  1. ^ a b c d Olav A. Loen. Bygda gav diktarsyn. Rune forlag, 1970 (ebok)


Teksten er henta fra Wikipedia, lisensiert under CC-BT-SA