Ellisif Wessel

Ellisif Wessel

Født: 14. juli 1866

Død: 28. november 1949 (83 år)

Parti: Arbeiderpartiet

Nasjonalitet: Norge

Høytørke. To kvinner og en mann fotografert foran en felles torvgamme. Vestre Jakobselv, Nesseby sogn, ca. 1900.
Bildet tilhører Preus museum

Gruppebilde fra bryllup i Boris Gleb. Til venstre i bildet står presten Tchecoldin, bruden er hans datter. Til høyre i bildet er Andreas Wessel. ca. 1897
Bildet tilhører Preus museum

Petsjenga klosterkirke i vinterlandskap. Prester på vei hjem. Antatt datering: 1911.
Bildet tilhører Preus museum

Telegrafarbeidere i Grense Jakobselv avbildet ved leirplassen.
Bildet tilhører Preus museum

Ellisif Rannveig Wessel (født 14. juli 1866 i østre Gausdal, død 28. november 1949 i Kirkenes) var en norsk syndikalist[1], pioner i arbeiderbevegelsen, kulturjournalist, forfatter, redaktør og fotograf.[2]

Liv og virke

Kirkenes

Ellisif Rannveig Müller var av Müller-slekt og vokste opp i et strengt pietistisk hjem i østre Gausdal. Hennes far var distriktslege Wilhelm Jacobi Müller.[3] I 1886 ble hun i Dovre gift med sin fetter, doktor Andreas Bredahl Wessel (1858–1940), og samme år slo de seg ned i Kirkenes hvor han var blitt distriktslege. I sin ungdom hadde Ellisif hatt perioder både som unitar og teosof, men i 1904 ble hun sosialist, og sluttet seg til arbeiderbevegelsen. Den sosiale nøden, især etter opprettelsen av AS Sydvaranger, gjorde Ellisif engasjert i politiske og sosiale spørsmål, og i 1904 sluttet hun seg til sosialdemokratene. Hun ble sekretær i fagforeningen Nordens Klippe da den ble stiftet i Kirkenes. På foreningens fane sto det ungsosialistiske slagordet «Ned med tronen, alteret, pengeveldet». Hun begynte å lære seg russisk og tysk for å videreformidle sosialistiske idéer, og ble pga. 1. mai‑demonstrasjonene i 1908 og 1914 kjent for sin opprørske ånd. Hun dokumenterte fattigfolks situasjon i Finnmark gjennom en utstrakt fotografering. I 1911 stiftet hun Kirkenes Arbeiderungdomslag.

Russiske flyktninger

Ekteparet Wessel hjalp mange russiske flyktninger som deltok i det mislykkede revolusjonsforsøket i 1905 opp gjennom årene. Bolsjevikene betraktet Ellisif derfor som kontaktperson for Norge, ifølge et notat i Lenins adressebok. Hun poengterte selv flere ganger at hun hentet inspirasjon fra de kjempende russiske sosialdemokrater i samtiden ─ og hos nihilistene i perioden før.

I 1914 oversatte Wessel, og skrev forordet til, den russiske sosialrevolusjonære Grigorij Gersjunis politiske memoarer Russiske fængsler som ble utgitt på Trondhjem Arbeiderpartis Forlag.[4]

«Nei, himlen stormes maa idag!»

Ellisifs motto i «Det tyvende aarhundrede»: «Nei, himlen stormes maa idag!», ble mer og mer et motto for hele den ung sosialistiske bevegelsen fra 1906 og fremover. Et annet av hennes slagord var: «Arbeider, hvor du end er, hjemme eller ute, er du i fiendens land.» Hun var en fremtredende representant for den syndikalistiske strømning som i 1909 førte til at ungsosialistene brøt ut av Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Hun bidro også økonomisk til Revolt. Ellisif var aktiv antimilitarist. Hun skrev også en rekke arbeidersanger, og var en fremtredende representant for kvinnenes frigjøring. I Klassekampen nr. 22 1912 presenterte hun Leo Trotski for leserne.

«Morderengel»

Den mest kjente saken hun tok opp, var i forbindelse med et rovmord på den rike fabrikkeiereren Aasheim i Kristiania oppunder jul 1913. I artikkelen «Utidig loyalitet. Eller noget verre?» som sto i Ny Tid 5. januar 1914, gikk hun voldsomt til felts mot Social‑Demokraten, som hun mente hadde drevet borgerlig sensasjonsjournalistikk i denne saken. Social‑Demokraten hadde fremhevet offerets gode personlige sider, og uten problematisering fordømt den ukjente gjerningsmannen og rost politiet. De hadde ikke sett på de sosiale årsakene til forbrytelsen. Ellisif skrev bl.a. : «Redaktionen synes at staa saa nær opunder folket paa solsiden, at den end ikke har anelse om at der findes en anden tilværelse, en tilværelse sort og haabløs som natten. […] La handlingen være ret eller vrang ─ vor opgave er ved tilfælder som dette ikke at istæmme de almindelige forskrækkede og forvirrede borgerhyl, men at kaste fuldt lys over grunden tildragelser kan forekomme, at vise hvordan de er den nødvendige frukt og følge av det blod‑ og tyvesystem vi for øieblikket trækkes med.» Aftenposten fant ut at hun var så blodtørstig at hun med velbehag ville nyte synet av menneskeslakterier. Morgenbladet kalte henne morderengel. Hun fikk problemer med å få spalteplass i Social‑Demokraten og Ny Tid og skrev derfor i stedet i Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm. Fra 1914 utviklet hun seg i syndikalistisk retning.

Støtte til syndikalistene

I 1914 begynte hun å utgi sitt eget tidsskrift, Klasse mot klasse, som kom ut med fem hefter, hvor bl.a. Johan Falkberget var bidragsyter. Arvid G. Hansen hevdet at tidsskriftet var det eneste konsekvente teoretiske organ for den revolusjonære marxisme i perioden 1911─18. Samme året kom Den lille socialist, en konsekvent agitatorisk billedbok med dikt for barn. På denne tiden ble den frihetlige tendensen i Ellisifs artikler stadig klarere, bl.a. som en reaksjon på DNAs økende reformisme under 1. verdenskrig, og hun brøt med NSU og Klassekampen. I Revolt nr. 5 for oktober 1916, hadde Ellisif to viktige innlegg: Det ene var en oppfordring til å danne lokale samorganisasjoner i tilknytning til SAC. Det andre var et voldsomt angrep på Martin Tranmæls organ Ny Tid, som hun anklaget for opportunisme og for å skape parlamentariske illusjoner. Ellisif var en av dem som agiterte sterkest for dannelsen av en norsk syndikalistføderasjon. På Norsk Syndikalistisk Føderasjons første kongress i juli 1917 kom det følgende telegram fra Kirkenes: «Varm hilsen til vort første kraftige arbeiderforbund som hele landet frygter og som alle intelligente seiersvisse følger. Tak for alt haab I har vagt paanyt. Wessels» Da Alarm ble startet i 1919 var Ellisif den første til å yte bladet moralsk og økonomisk støtte.

Forsvar for Sovjet

Ellisif hilste den russiske revolusjon i 1917 velkommen. I 1921 oversatte hun en mengde artikler fra russisk til norsk. På tross av svekket helse kom det fremdeles dikt og oversettinger. Først og fremst var hun opptatt av at det ikke måtte lyktes reaksjonen å knuse revolusjonen i Russland. Da hadde allerede syndikalistene uttrykt sterk skepsis mot sentralismen og bolsjevikene. Men for Ellisif var det ikke slik. I 1921 ga hun ut et hefte, «Veien til frihet», hvor hun imøtegikk syndikalistene. Hun hadde et godt forhold til norske kommunister da de startet sitt eget parti i 1923. I 1935 ga ekteparet Wessel ut to hefter med artikler basert på sovjetiske publikasjoner, «Fra Sovjet‑pressen», hvor de forsvarte Sovjet. De ble aldri medlemmer av Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Etter sin debut kjente hun Johan Falkberget. Hun var bekjent av Nordahl Grieg som besøkte henne i 1939-40.[5] En prinsippfast Ellisif Wessel ville ikke møte kong Haakon etter den andre verdenskrig da denne stakk innom Skogfoss der hun bodde.

Fotografen Ellisif Wessel

Hun var aktiv som fotograf i Sør-Varanger i perioden 1895-1915. Hvorfor Ellisif Wessel begynte å fotografere, eller hvordan hun lærte det, er ikke kjent. Fotografering var en sosialt akseptert hobby for kvinner i bedrestilte familier på denne tiden. Hennes motiver er typiske for det mange ønsker å forevige i bilder. Stemningsfulle landskaper, barn i lek, folk i arbeid, lokal draktskikk, store og små begivenheter og reiseskildringer. Det som skiller hennes bilder fra mindre dyktige fotografers er den tekniske kvaliteten på bildene og utsnittet, begge deler elementer som gir hennes bilder en profesjonell og kunstnerisk kvalitet. Den mest aktive perioden var rundt århundreskiftet. Etter 1920 finnes det ingen fotografier, og trolig sluttet hun helt med fotograferingen. Bildene etter Ellisif Wessel er en enestående dokumentasjon av mennesker, bygninger og kulturlandskapet fra det gamle Sør-Varanger rundt forrige århundreskifte. Varanger museum eier en fotosamling på ca. 500 motiv [6] og Norsk Folkemuseum eier også en større samling.

Flere av hennes bilder kan også sees på Finnmarksbilder – en tjeneste i regi av Finnmark fylkesbibliotek, på nettstedet Himmelstigen og Digitalt Museum.

Et utvalg av Wessels fotografier:

Litteratur om Ellisif Wessel

Flere biografier ble skrevet om henne.[7] Hennes fotografering er omtalt av mange.[8][9] Med utgangspunkt i spørsmålet Hvem var Ellisif Wessel? har Cecilie Enger skrevet romanen Himmelstormeren[10].

Kilder

  1. ^ Harald Fagerhus. «Ellisif Wessel». 
  2. ^ Ellisif Wessel i Store norske leksikon
  3. ^ Ellisif Wessel (1979). Til den nye tid : artikler i utvalg og med en innledning av Martin Nag (norsk). Oslo: Aschehoug. s. 7. ISBN 82-03-09876-2. 
  4. ^ Grigorij Gersjuni (1914). Russiske fængsler. Trondhjems Arbeiderpartis Forlag.  [271 sider]
  5. ^ Dag Skogheim (1977). Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse, Ellisif Wessel. Tiden.  [90 sider]
  6. ^ http://varangermuseum.no/no/sor-varanger/utstillinger/skiftende_utstillinger/Ellisif+Wessels+fotografier.9UFRvW1O.ips Arkivert 18 mai 2015 hos Wayback Machine.
  7. ^ Terje Nilssen (1974). Ellisif Wessel, en himmelstormer. Rune forlag.  [131 sider]
  8. ^ Linda May Myklebust (1997). «Ellisif Wessel, Finnmarks store fotograf». Syn og Segn: 264-274. 
  9. ^ «Ellisif Wessel». Himmelstigen.no. 
  10. ^ Enger (2008): Himmelstormeren, Gyldendal

Eksterne lenker

Teksten er henta fra Wikipedia, lisensiert under CC-BT-SA